Dette portrettet sto på trykk i Kampanje magasin høsten 2011.

Hun blir ikke kvitt stemplet som «superkvinnen», Kristin Skogen Lund. I løpet av de syv årene som har gått siden næringslivstoppen sist ble portrettert i Kampanje – den gangen som påtroppende kommersiell direktør i Aftenposten – har hun også tatt et syvmilssteg på karrierestigen. Når hun nå tar imot oss i ett av Telenors flere hundre møterom i telefestningen på Fornebu, er det som konserndirektør i Telenor Norden og NHO-president. Noen mener attpåtil hun er Norges mektigste kvinne.

Også er hun gift og har to par tvillinger i skolealder. Hvordan går det opp?

– Jeg kan ikke late som om det ikke er en krevende kombinasjon, for det er det, sier hun, tilbakelent i stolen med armene i kors.

Hun virker avventende. Vennlig, men med et skjerpet blikk. De skarpe ansiktstrekkene mykes opp av en rosa, flagrende topp.

– På hjemmebane går det opp fordi jeg har en mann som støtter opp om det jeg gjør. Vi er aldri i en konflikt om prioriteringene. Han har også ønsket at jeg skal være i denne situasjonen. Han jobber fulltid selv som advokat, så det er ikke fordi han er en hjemmeværende far. Men det hadde vært veldig uholdbart for meg om jeg skulle hatt dårlig samvittighet hver gang jeg måtte melde avbud på noe. Til gjengjeld prioriterer jeg knallhardt å være der når jeg ikke har noen oppgaver. For eksempel: Før sang jeg i kor hver tirsdag. Har jeg en ledig tirsdag nå, så drar jeg ikke på korøvelse.

Plutselig president
Det ble ikke mindre å gjøre da tidligere NHO-president Paul-Christian Rieber trakk seg våren 2010, som følge av at mediene begynte å grave i mulig unndratte tollavgifter i ett av hans selskaper. Som visepresident fikk Kristin plutselig en mye større rolle i fanget.

– Det var en lei start i form av at jeg var lei meg for at Rieber valgte å gå av. Jeg synes han var en bra president, og jeg hadde ikke presidentambisjonen i min mage. Men jeg fikk mye støtte til å fortsette og innså at det ville være uheldig for NHO å så tvil rundt den rollen etter situasjonen vi hadde vært gjennom. NHO trengte den stabiliteten, og jeg fikk støtte både fra Baksaas og mannen min, som var spesielt avgjørende.

Vervet har høynet Kristins medieprofil betraktelig, men krever ikke like mye jobb som antall oppslag kan lede en til å tro.

– Selv om det er et ansvarsfullt verv, så tar det nok mindre tid enn det ser ut som. Men her i Telenor jobber jeg hekken av meg. Selv om jeg har fantastisk dyktige medarbeidere, er det noe med at du som leder skal ha innsikt i veldig mange ting og helst klare å være i forkant og ikke bli hengende etter i kverna. Det er en krevende øvelse når omfanget er så stort.

– Hvor mange timer jobber du i uka?

– Nei, det har jeg ikke lyst til å snakke om. Jeg har ikke lyst til å tenke på det, svarer hun kjapt, tydelig brydd av spørsmålet.

– Jeg jobber mye. Jeg har ikke ett ledig minutt. Det er ikke mye rom for å være spontan, fordi kalenderen er fullbelagt flere uker fremover i tid. Jeg kan ikke bare stikke bortom en kollega og drikke kaffe en time. Den timen er ikke der, forklarer hun.

Festens midtpunkt
Kolleger og ansatte beskriver henne som åpen, tydelig, djerv, ærgjerrig, tillitsfull og tilgjengelig. En menneskekjenner av de sjeldne, som ikke er redd for å se deg dypt inn i øynene og som heller ikke legger skjul på egne svakheter der de skulle finnes.

– Jeg er nok ikke så redd for å le av meg selv. Tør man å være åpen om det man ikke kan, er det ingen som kritiserer deg for det. Det dummeste man gjør er å late som noe man ikke er, sier hun.

– Det handler om å være trygg. Usikkerhet er roten til alt vondt og all dårlig ledelse. Hvis man er trygg, er det ingen trussel at andre blomstrer. Hvis man er trygg, trenger man ikke utøve posisjon og makt. Det synes jeg alltid er negativt når folk gjør. Det verste jeg vet er hersketeknikker og autoritær atferd.

Kolleger forteller også om en Kristin som elsker en god fest, har et heftig sosialt liv og nyter å være i sentrum for oppmerksomheten. Noen forteller til og med om en Kristin som arrangerer dragshows og som kler seg ut som Anni-Frid fra Abba på fest.

– Spesielt annonseavdelingen i Aftenposten hadde bare de beste festene. Og jeg er veldig glad i å feste. Jeg tror det er med på å skape en god kultur. Men det er en tid for alt. Det er greit å være Anni-Frid på den festen, men så må man være seriøs i andre tilfeller. Jeg tror det er fullt mulig å kombinere det.

– Er det en forutsetning for en leder å like oppmerksomhet?

– Nei, det finnes mange gode ledere som ikke er sånn. Men jeg har nå det litt i meg på et vis. Jeg tror rett og slett jeg er flink til å presentere ting og gjøre det på en måte så folk blir entusiastiske.

Killerinstinkt
Disse lederegenskapene fikk hun bruk for allerede i ung alder. Da hun var seks år arrangerte Kristin skole for hele gata. Hun var den fødte elevrådsformann og ble leder for to studentorganisasjoner da hun tok en bachelorgrad i internasjonale studier ved University of Oregon. Som NHO-president må hun konstatere at få kvinner har valgt samme vei som henne selv.

– Jeg tror årsaken til det er sammensatt, sier hun, og lar blikket gli ut av rommet og mot byggene som reiser seg på den gamle flyplassen.

– Det handler mye om kvinnen selv. Jeg merker at mange dyktige kvinner ikke har det killerinstinktet man må ha for å ønske å ta såpass mye ansvar. Det er noe masochistisk over det å være leder. Det er veldig givende, men det er også krevende. Man er på en uriaspost og må ta upopulære avgjørelser. Alle kan ikke like deg, og det er det ikke alle som higer etter. Jeg tror også fortsatt at mange parforhold og familier ikke er fullt ut likestilt. Har man en krevende hjemmelogistikk og mye faller på kvinnen, så tror jeg det begrenser en del.

– Når ble killerinstinktet plantet i deg?

– Jeg har det nok med meg i bagasjen hjemmefra. Jeg er oppvokst i en litt sånn god, norsk sliterkultur, der det er plantet i deg at man skal prestere det maksimale. Det lå ikke noe snobberi i det, men begge foreldrene mine var hardt arbeidende mennesker av typen som yter i stedet for å be, gir i stedet for å ta.

Far Olav Skogen, motstandsmannen som overlevde et fangenskap hos Gestapo under andre verdenskrig, har betydd spesielt mye for Kristins karrierevalg.

– Jeg tror det har mye å si at man blir oppdratt til å tro på seg selv. En slik ubetinget tro og tillit fra omgivelsene i en tidlig alder er utrolig viktig. Kanskje er det fortsatt slik at det for jenter er spesielt viktig hvordan faren behandler deg. I hvert fall var det det for min generasjon, sier hun.

Fritt fall
«- Jeg tror det er et viktig poeng at vi som kommer inn i Aftenposten nå ikke har vært med på de tøffe rundene som har vært i Aftenposten, at vi ikke assosieres med nedskjæringer og kutt. Vår oppgave blir å bygge opp – ikke ned.» (Kampanje 2004)

Slik lød ordene fra Kristin da hun i 2004 skulle ta fatt på jobben som kommersiell direktør i Aftenposten. Kun få år tidligere befant Kristin seg midt inne i dotcom-bobla da den sprakk, og som administrerende direktør i Scandinavia Online måtte hun kutte bemanningen med hele 40 prosent.

Etter fire år i Aftenposten – ett av disse som administrerende direktør – måtte Kristin igjen ta frem saksa og kutte.

– Aftenposten er som et konjunkturbarometer. Det første man merker det på er spaltemillimeterne på stillingsannonsene. De begynte å flate ut i november 2007. Vi skjønte veldig tidlig at vi var over toppen. Da Hans Erik Matre (daværende sjefredaktør, red. anm.) og jeg holdt tale på julebordet i 2007, hadde vi gjort et så godt år at alle ansatte fikk en bonus på 10.000 kroner. Jeg husker at vi i den talen sa at vi skal glede oss over dette nå, men at vi sannsynligvis ikke ville stå i samme situasjon ved neste julebord, sier Kristin.

Og helt riktig var det nedskjæringer – ikke bonuser – som stod på agendaen året etter. Men ingen hadde forestilt seg hvor gærent det skulle gå.

– Det smalt skikkelig mot slutten av 2008, og i januar 2009 falt annonseinntektene med 35 prosent. Det var noen uker der jeg jobbet ut i fra det scenarioet at Aftenposten kunne gå konkurs. Det var litt som å hoppe i fallskjerm, uten å få løst ut skjermen. Alt bare raser, og man vet ikke hvor bunnen er.

– Mistet du kontrollen?

– Det var en uoversiktlig situasjon i den forstand at det var dramatisk. Det var ikke så lett å planlegge hvilket nivå man skulle legge tiltakene på. Det var bare noen uker det var slik, så stabiliserte det seg. Når man er i en sånn dyp krise, så søker man sammen. Alle skjønte at nå gjelder ikke de gamle frontene med klubben mot ledelsen. Det var litt sånn «oss mot døden». Vi var nødt å kutte kostnader, men samtidig ikke ødelegge fundamentet for videre vekst.

Rydder opp
Ikke lenge etter at siste nedbemannede person hadde forlatt Aftenpostens lokaler i Posthuset, var også Kristin på vei ut. Fra Norges største mediehus gikk veien til Norges største teleselskap og et tilbud hun ikke kunne takke nei til.

Halvannet år senere har Kristin allerede rukket å gjøre seg bemerket. Ikke minst ved å rydde opp i Telenor Broadcast, der hun blant annet har isolert kabel-tv-virksomheten i Norge fra Canal Digital over til telekomvirksomheten, og solgt kabel-tv-biten i Danmark og Sverige.

– Vi er inne i et godt spor når det gjelder å maksimere verdien i broadcast-porteføljen vår. Det er ikke et stebarn i Telenor, det er noe vi virkelig må forstå verdien av og bruke mye bedre på tvers, også inn mot kommunikasjonsvirksomheten, enn vi har gjort før, sier hun.

Men når hun skal ramse opp hva hun er mest fornøyd med å ha gjennomført i Telenor i sitt første år, er det et annet barn som trekkes frem først.

– Jeg er veldig fornøyd med å ha etablert Comoyo, som ikke omverdenen har sett så mye til ennå, men som er en veldig viktig anerkjennelse fra Telenor om at vi ikke kan møte morgendagens konkurranse med gårsdagens oppskrift. I Comoyo skal vi levere gode tjenester og funksjonaliteter «over the top», det vil si internettbasert, på våre plattformer. I første omgang konsentrerer det seg om levende bilder og kommunikasjonstjenester. Vi skal ikke nødvendigvis sitte og lage alt selv. Mye av dette dreier seg om å knytte til seg de rette partnerne.

Som konserndirektør i Telenor Norden trekkes Kristin også inn i langt flere spekulasjoner på mediesiden knyttet til mediekonstellasjoner, salg og kjøp enn tidligere. Det spekuleres i om Telenor har ønsket å selge A-pressens post i TV 2, at Canal Digital er til salgs og at Bonnier og Telenor jobber med å opprette en nordisk tv-gigant kontrollert av Bonnier der også TV 2 skal inngå.

At dette er temaer Kristin ikke ønsker å snakke om, er imidlertid en beskjed vi har fått formidlet allerede før intervjuet ble bekreftet. Ikke lar hun slike spekulasjoner påvirke arbeidsdagen sin heller.

- Jeg har blitt utrolig flink til ikke å bry meg om det faktisk. Jeg jobber helt upåvirket av det, sier Skogen Lund rolig, og avslutter setningen med et nesten hørbart punktum.

– Er det en egenskap du har perfeksjonert her i Telenor?

– Det har nok blitt mer nødvendig i Telenor.

Et par sekunder blir det stille i møterommet i andre etasje av bygg M, før det viser seg at Kristin likevel har mer på hjertet:

– Jeg må si én ting til. Når jeg jobber med medie- og telekomrelaterte ting, er det fascinerende å se at nesten hver eneste lille ting man gjør innen media lekker som en sil, og blir slått opp som om det var en verdensbegivenhet. Mens tilsvarende ting innen telekom ikke lekker, og heller ikke blir slått opp som verdensnyheter, enda det har mye større dimensjoner. For å gi et lite spark tilbake til mediebransjen, så er det nok et uttrykk for at man er mest opptatt av seg selv, sier hun med leppene brettet i et lite smil.

Krøll på tråden
Det betyr ikke at Kristin ikke har opplevd store medieoppslag også relatert til telekomvirksomheten. Telenor var i hardt vær tidligere i år da kundene deres opplevde å stå uten mobilnett i opp mot et halvt døgn. For Kristin ble det den største prøvelsen i selskapet så langt.

– Jeg var utrolig lei meg, fordi det gikk så til kjernen av Telenors stolthet. Er det én ting vi alltid har stått for, er det trygghet og kvalitet i leveransen. Da var det veldig ubehagelig at det dreide seg om en såpass vanskelig og udefinerbar feil, selv om det senere viste seg at feilen delvis skyldtes en programvare som var levert av noen andre enn oss. Samtidig er jeg imponert over innsatsen som ble gjort i Telenor for å løse opp i den vanskelige situasjonen.

Kristin ble skånet fra å møte kritikken offentlig. Mesteparten av stormen som fulgte var det Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas som måtte stå av. Skogen Lund, på sin side, fikk like etter en telefon fra finansmagasinet Kapital, som for femte år på rad skulle kåre Norges mektigste kvinne.

– Jeg fikk en telefon der de spurte om jeg kunne være til stede for å motta prisen. «Ja, hvilken pris da?» spurte jeg. «Norges mektigste kvinne», svarte de. «Ja, hvilken pris er det jeg skal få der da?» Det virket som om de trodde jeg skulle synes det var så selvfølgelig. De ringte ikke for å si at jeg hadde fått prisen, de ringte for å høre om jeg kunne være der for å ta den imot, sier Kristin oppriktig og slår ut med hendene.

– Det var litt surrealistisk. Jeg var nummer to i fjor da, så egentlig burde jeg kanskje ikke vært så overrasket, men jeg var det.

Mektigere med tele
Kristin fant plass i timeplanen til å ta imot prisen, hun, men det skjedde med en viss bismak.

– Det kom i en uke der jeg verken følte meg spesielt mektig eller vellykket. Jeg var fryktelig lei meg for den mediestormen som kom mot Baksaas. Jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne gjøre mer eller ta mer av skylden. I stedet ble jeg hyllet som Norges mektigste kvinne. På den andre siden var det en oppmuntring også. Det sier noe om næringslivets rolle og er en anerkjennelse av næringslivet og NHO, som er veldig positiv.

– Og en bekreftelse av den posisjonen du har fått?

– Ikke så mye for meg, men det var kult for NHO, næringslivet og for Telenor at de institusjonene jeg representerer tillegges vekt gjennom en sånn kåring.

– Du kom til Telenor fra en jobb som administrerende direktør i Norges største avis. Sitter du på mer makt nå enn du gjorde der?

– Ja, det gjør jeg. Grunnen til det er at Telenor er så utrolig mye større og har helt andre finansielle muskler. Så skjønner jeg hvorfor du spør, fordi man tenker at når man sitter så tett i media, har man makt gjennom det. Men som direktør i Aftenposten, hadde jeg bare innflytelse på Aftenpostens utvikling som bedrift og som overordnet produktportefølje. Jeg satt jo ikke og påvirket Aftenpostens redaksjonelle vurderinger. Også kan man alltids si at man har en viss makt gjennom å sitte så tett på de kreftene som har den makten og tar de avgjørelsene, sier hun og legger til:

– Det er litt sunt å komme seg ut av mediebransjen. Når man sitter inne i mediebransjen, føler man at alt dreier seg om den. Når man kommer ut, ser man at det er en ganske stor verden utenfor også.

Ingen gründer
Karrieren, som startet på eksportrådet i Madrid, har senere tatt henne til lederstillinger i Unilever, Coca-Cola, Scandinavia Online og Scanpix, før Aftenposten og Telenor stod for tur. At størstedelen av karrieren har funnet sted i store organisasjoner, tror Kristin beror på tilfeldigheter.

– Én ting jeg dog har tenkt på er at jeg ikke har vært gründer. Jeg har en utrolig beundring for de som er det, men drivkreftene som finnes i meg, går mer på mennesker, organisasjoner og endringsledelse. Jeg har ikke hatt en konseptidé jeg har brent veldig for. Mitt virke har vært preget av ledelse og det organisatoriske aspektet, selv om jeg har lært mye og brenner for media og telekom, men på en litt annen måte enn jeg tror gründere gjør.

– Har du vært veldig målbevisst og lagt en slagplan? Har dette i så fall vært målet?

– Nei, jeg lever veldig i nuet. Jeg tenker ikke så langt frem, og jeg er ikke på vei noe sted. Jeg er. Det verste spørsmålet jeg hører på jobbintervju er «hvor er du om ti år?». For det første kan man ikke svare på det, og for det andre vil jeg ikke vite det.

– Hva hadde du tenkt om du hadde visst svaret for ti år siden?

– Da hadde jeg blitt veldig skremt tror jeg. Ikke hadde jeg trodd på det heller. Jeg skjønner at det ikke høres troverdig ut, at noen ser på meg som en utrolig ambisiøs «karriererøy», og det er jeg vel på ett eller annet nivå. Men det har ikke vært veldig planmessig. Jeg har vært kjempeheldig og hatt folk som har sett meg og satset på meg. Jeg synes det var veldig modig gjort av Baksaas å rekruttere meg til denne jobben. Da får man et veldig sterkt ønske om å innfri.

CV: KRISTIN SKOGEN LUND
UTDANNING:
1991 – 1992 INSEAD, Fontainebleau, MBA Programme
1986 – 1989 Bachelor International Studies and Business Administration, University of Oregon.

ARBEIDSERFARING:
2010 Konserndirektør, Telenor Norden
2007 – 2010 Administrerende direktør, Aftenposten
2004 – 2007 Kommersiell direktør, Aftenposten
2003 – 2004 Konsernsjef, Scanpix Scandinavia
1998 – 2002 Ansvarlig redaktør, Scandinavia Online
1998 Salgsdirektør, Scandinavia Online
1997 – 1998 Direktør, Coca-Cola Beverages Sweden
1995 – 1996 Salgs- og markedsdirektør, Coca-Cola Norge
1994 – 1995 Prosjektleder, Unilever
1993 – 1994 Europeisk produktsjef, Unilever
1992 – 1993 Senior produktsjef, Unilever Sverige
1989 – 1991 Eksportstipendiat, Den norske ambassade, Madrid, Spania.