Anne-Britt Gran, professor ved BIs Centre for Creative Industries, har nylig tatt pulsen på næringslivets forhold til de kreative næringene. Og som det gjerne heter når noe skranter; «forholdet er komplisert». For alle som trodde at kampen for en bedre designforståelse var vunnet, er tallenes tale en mollstemt opplevelse.

Bare 12 prosent av næringslivets ledere har hatt kontakt med designmiljøer det siste året. Bedre ble det heller ikke da lederne responderte åpent om tiltroen til de kreative. Svarene vekslet mellom å ha liten tiltro, ikke se nytteverdien og at kreative krumspring ikke er noe for oss. Overbetalte slappfisker, var det også noen som mente.

Bakteppet er to interessante begivenheter som fant sted i mars. Den første var DOGAs og A-magasinets feiring av norsk design gjennom hundre år. Den andre var Innovasjon Norges frokostmøte der design og næringsliv var på agendaen. 

På designfesten fikk vi møte industridesignerne Peter Opsvik og Sven Ivar Dysthe. Begge velkjente hedersmenn i miljøet vårt. Deres faglige meritter står seg fortsatt godt, og burde være en solid bekreftelse på design som den praktiske problemløseren. Barnestolen til Opsvik, «Tripp Trapp», er nærmest uunngåelig i hjem med barn under skolepliktig alder. Og Dysthes Laminette-stol finnes i de fleste møtelokaler og forsamlingshus landet rundt. Forøvrig også innkjøpt til Victoria & Albert Museum i London.

Det var også andre innslag på festen som minnet oss om at design kan forstås på mange måter. En av A-magasinets medarbeidere underholdt med fortellingen om sitt toalettbesøk på Kastrup flyplass. Dekorativt utformet, utsøkt estetisk, men hvordan pokker får man springvannet til å virke? En annen bidro med et ettertenksomt innspill om forskjellen mellom det med «designer» foran og alt det andre. Ja, for det er jo en forskjell mellom designer-sko og vanlige sko, er det ikke? Fortellingene om dekorative unødigheter kunne godt vært prologen til frokostmøtet hos Innovasjon Norge hvor Anne-Britt Gran presenterte sine undersøkelser. 

«Å endre forståelsen av design til et vesentlig arbeid for samfunn og næringsliv, kan kanskje virke som et djevelritt mot vindmøllen»

Så hvorfor er design både et objekt for anerkjennelse og fordomsfull forakt? Svaret kan ligge i begrepets manglende evne til avgrensning og definisjon. Det flyter i alle retninger - fra grafisk design, industridesign, interiørdesign, produktdesign, motedesign, interaktiv design, UX design, service design, social design, motion design, fiction design til critical design. For ordens skyld bør vi også ta med blomsterdesign, hår- og negledesign. Listen er kort sagt uendelig. Design opptrer som verb, substantiv og adjektiv. Du kan utmerket godt designe et design for designer-stol, uten å skade setningen grammatisk.

Verbets praktiske nytteverdi overskygges av adjektivets og substantivets assosiasjon til det trendy og dekorative. Av slike årsaker oppfattes begrepet ofte som lettsindig og uvesentlig pynt. Morsomt og underholdende for noen, men uten substans for det store spørsmålet om overlevelse på markedsplassen. Denne oppfatningen har en forbausende makt over sinnene, selv i miljøer som tar design på større alvor. Det fikk vi et lite eksempel på under frokostmøtet. Møtelederen bemerket at BI-professoren burde kle seg i noe norsk designprodusert på et møte som handlet om design. Spøkefullt riktignok, men likevel som et talende apropos.

Når design så lett oppfattes som meningsløst, hvordan kan det da forstås som meningsfullt? Svaret ligger i språket, og at verbet må ta kontroll og ledelse. For bortenfor begrepets dekorative forvirring, finnes en enkel sannhet. Å designe er å forbedre alt det som omgir oss, enten det er verktøy, produkter, kommunikasjon, skrift, miljø og samfunn. Denne egenskapen har definert oss som art siden siden vi krabbet ut av ursuppen. Å designe er et lite verb med stor betydning.

Historiene til Peter Opsvik og Sven Ivar Dysthe er gode eksempler på hvordan design har formet norsk møbelindustri. Eksempler som viser at næringslivets innovative evner utvikles i kontakt med kreative miljøer. Et annet eksempel som har imponert meg, er Zaans Medical Centre i Nederland. Der har designere, arkitekter og illustratører sammen forbedret opplevelsen av å være på et sykehus. Gjennom romløsninger, møbler, illustrative billedfortellinger på store veggflater, typografi for skilt og annen informasjon, har de skapt en human og stimulerende opplevelse som løfter mennesker i en sårbar situasjon. Norske helsemyndigheter bør merke seg dette sykehuset når studieturer planlegges.

Å endre forståelsen av design til et vesentlig arbeid for samfunn og næringsliv, kan kanskje virke som et djevelritt mot vindmøllen. Men selv den mest bastante gråsteinen kan hules ut gjennom kontinuerlige drypp av gode eksempler på lønnsom effekt. Designerorganisasjonene DOGA, Grafill og NID bør samkjøre sine aktiviteter med dette for øye, for alle holdninger kan endres om viljen og inspirasjonen er sterk nok. Bare tenk på hva som kan vinnes.

Et godt innovativt næringsliv, for eksempel.