Om slakt av Operaen

Av: Oscar Michaelsen

Torsdag den 11.10 uttalte designbransjen seg om den nye logoen til Den norske Opera. Det ble ikke overraskende, -slakt. Det som derimot overrasker er fagpersoners manglende evner til å vurdere en logo utover rene estetiske kriterier, med et like høyt faglig innhold som folk flest i ”5 på gaten".

I lørdagens utgave av Dagens Næringsliv bekreftet to profilerte designere, bransjens kanskje største utfordring; en manglende evne til å tilegne seg ny kunnskap.

I lørdagens artikkel, gir designerne Egil Haraldsen og Marius Renberg, uttrykk for at kompetansen om design i styrerommene er for lav. Dårlige løsninger grunnes i uprofesjonelle oppdragsgivere, som gir for lite spillerom for designere. Spørsmålet er om de ikke heller skulle ha benyttet anledningen til å diskutere hvorvidt designbyråenes kunnskap om strategisk rådgivning og manglende analytiske evner, er kilde til lange prosesser og usikre resultater.

I følge Norsk Designråd er vi trolig inne i en utvikling som radikalt kommer til å bestemme både hva designyrket kommer til å inneholde og virkefelt for hvor designkompetanse blir omsatt. Uttalelser i de nevnte artikler, bekrefter dessverre bare at bransjen enda har en lang vei å gå.

Egen erfaring bekrefter snarere at det på kundesiden, det har vært en hevning i kompetanse om visuell kommunikasjon de senere årene. Det kan virke som om mange designbyråer står utviklingsmessig stille og at de, i motsetning til Norsk Designråd, ikke ser endringene i markedet som krever ny kompetanse og innsikt om merkevarenes nye virkelighet. Følgene er at andre rådgivende miljøer kommer til på områder som designbyråene bør kvalifisere seg til og at større oppdrag fortsetter å gå til utlandet.

Identitetsdesign er ikke et lett fagområde og jeg skjønner godt at det kan være en utfordring å kjøpe tjenesten. Torsdagens artikler i DN og Kampanje med uttalelser fra to av bransjens nestorer er et godt eksempel på dette:

Bruno Oldani synes logoen til Operaen er blitt fin og mener at den tar opp melodien fra Operaen. Enzo Finger på sin side synes at logoen mangler musikalitet og prater litt om hvordan det å jobbe med en logo kan sammenlignes med å koke ned en rett til et fantastisk krydder. Ikke rart at man lett kan bli litt forvirret i styrerommene.

Å få oppgaven å redesigne en profil for en så sterk merkevare som Operaen, vil selvfølgelig medføre engasjement fra mange hold. At man kan få ulike betraktninger rundt et slikt prosjekt skjønner alle.

I torsdagens artikler beskriver etablerte og prisbelønte designere Operaens nye logo som "trist", "gammeldags", "stygg", "tam", "intetsigende" og ”å ikke evne å tilfører Operaen noe nytt”.

For en kulturell institusjon som Den norske Opera vil det være det nye bygget og oppsetningene, som først og fremst tilfører Operaen noe nytt og skaper moderne og nyskapende assosiasjoner. Logoens rolle derimot, fungerer som en post-it lapp på allerede etablerte assosiasjoner og nye opplevelser i nye omgivelser.

Den gamle logoen til Den norske Operaen er en logotype, et formgitt navntrekk. Anniken Fjelberg i Dinamo design kan fortelle at de har valgt å videreføre typografien fra forrige logo i sin redesign, som er et godt utgangspunkt. Det er denne delen som vil kunne ha evne til å fremkalle allerede etablerte assosiasjoner og kjerneverdier til Operaen.

Det kan virke som iveren etter å gjenskape Operaens kulturelle mangfold og deres felles signaturbygg i den nye logoen, har vippet den ærverdige institusjonens visuelle identitet av pinnen. Grafisk designer og tidligere nestleder i Grafill, Egil Haraldsen er kanskje nærmest en god beskrivelse av resultatet; at logoen fremstår som et uferdig kompromiss.

For Operaen hadde det antagelig holdt med et nytt hus og nytt innhold og følgelig spart både Den norske Operaen og norske skattebetalere for en million kroner.

Oscar Michaelsen er daglig leder i designbyrået Frank.