Sponsing av risikosport

Av: Hans Mathias Thjømøe

I sin utgave av 12. september tar A-magasinet opp sponsorenes ansvar om en ulykke intreffer med bakgrunn i det som skjedde med fjellklatreren Rolf Bae i Himalaya i sommer.

Med hensyn til sjanser og sponsorenes ansvar, tror jeg det er klart for alle at slike klatreturer har et betydelig risikomoment ved seg. Men det har skihopping, utfor, Formel 1 og rally også, og det vet både sponsorer og publikum. Denne risikoen gjelder ulykker og en slik ulykke vil ikke skade sponsoren så lenge sponsoren også er med på å gi støtte når noe går galt. Skulle sponsorene finne på å trekke seg ut i en slik situasjon, vil sponsoren oppleve enda en katastrofe. Å bli assosiert med noen som stikker av i nødens stund når muligheten for egen fordel plutselig er falt bort, er neppe noe et firma bør utsette seg for.

Hvis man ser bort fra den tragisk ulykken og muligheten for en ny ulykke, kan man spørre seg om hvilke økonomiske vurderinger en sponsor har gjort seg før man sponser et lag eller en person som dingler 8.000 meter over havet på vei mot en topp som er besteget 299 ganger før.

Det blir en eventuell pressedekning som avgjør utfallet. Vår forskning har vist at når det er en logisk sammenheng mellom den som sponser og den som bli sponset øker effekten av sponsingen. Det er av denne grunn umiddelbart logisk at Bergans er sponsor for blant annet fjellklatring, da jo Bergans produserer utstyr til slike ekstreme aktiviteter. Men holdningen til sponsorobjektet og deres virksomhet er helt sentral. Klatring i Himalaya og en skitur til Sydpolen, forlengs eller baklengs, er imponerende prestasjoner, men om slike aktiviteter bare blir sett på som en egotripp der noen til og med forsøker å sammenligne seg med Sir Edmund Hillary eller Roald Amundsen, blir det hele bare latterlig og sponsoren burde tenke seg om en gang til.

Hans Mathias Thjømøe er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI