Dinosaurer med Facebook-profil

Av: Andreas Hardhaug Olsen

Det sies at det som gjør seg gjeldene i USA, kommer hit kort tid etter. President Barack Obama kan i relativt stor grad takke sitt valgteams glitrende håndtering av sosiale medier, for at han nå tar store avgjørelser bak skrivebodret i det ovale kontor. Da noen kloke hoder med grå og distingvert hårmanke i Norge tenkte at ”hei, Facebook? Twitter? Blogg? Her må vi òg være!”, var ikke disse hodene opptatt av hvor den potensielle suksessen lå. De så hva Obama gjorde, de så hvorfor han gjorde det. Men de så ikke hvordan han gjorde det.

Facebook- og Twitter-profiler ble opprettet og rådgiverne satte i gang propagandaen sin med en naiv tro på at alle nysgjerrige velgere ville sveipe innom de forskjellige brukerprofilene tilgjengelig på de sosiale mediene, for å bli overtalt. Politikerne her til lands trodde de kunne slippe unna med å levere noen monologer til velgerne. Stikkordet i sosiale medier er interaktivitet. Énveiskommunikasjon fra politiker til velger tilhører TV-mediet. I et sosialt medium får brukerne mulighet til å engasjere seg mer direkte i enkeltsakene, de kan ha en helt unik kommunikasjon med politikere og andre velgere: Den som ønsker kan stille direkte spørsmål, og den som ønsker kan følge med. Ingen blir forhåndssensurert, ingen blir ekskludert.

I Siv Jensens tilfelle ble innvandrerhets stående uberørt på hennes Facebook-profil, mens Kristin Halvorsens blogg ble et kroneksempel på hvordan et bloggområde ikke skal se ut: null deltakelse fra SV-lederen selv, og en masse uimotsagte påstander fra publikum. Unnskyldningen Halvorsen ga Dagbladet var at hun ikke hadde tid til sin egen blogg. Men sløvhet og utilgjengelighet utgjør bare en marginal del av problemet. Formen var den største feiltakelsen. Skal man blogge, må man føre et helt annet språk enn når man legger ut tekst på en hjemmeside. En profil på Facebook eller Twitter skal likne noe man sitter med på fritiden, ikke noe man sitter med for å suge til seg sympatisører. Obama skilte seg for eksempel fra Hillary Clintons korrekte og kontrollerte youtubefilmer, ved å gjøre tilgjengelig amatørfilmer. Og er det noe vi ikke har sett mye av denne valgkampen, er det autentiske og spontane politikere. Med unntak av en superengasjert og udrillet Torstein Dahle, og tidvis emosjonelle innspill fra Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten, var det ikke stort annet å se enn båndavspillere ikledd hud og hår.

Så var det noen god idé å utstyre norske politikere med brukerprofiler på sosiale medium; mektige våpen de ikke hadde noen greie på hvordan fungerte? Vel, ja, hvis det ikke ble for hardt fakturert av rådgiverne som skulle operere disse. Politikerne skjøt aldri seg selv i foten, problemet var nettopp at de aldri fant avtrekkeren. Men de få fruktene norske partier høstet av de sosiale mediene, skyldes i betydelig grad oss velgere som i iver og engasjement postet lenker til nettavisartikler og youtubefilmer med politisk innhold. Det var her diskusjonene tok sted. Det var her vi vi lot oss rive med.

Andreas Hardhaug Olsen er medierådgiver i Playground.