Risikoen ved voldgift

Av: Cecilie Haavik

Orkla tapte nylig en voldgiftssak mot Egmont om hvem som har retten til Orklas aksjepost i forlaget Hjemmet Mortensen. Voldgiftsdommen konkluderer med at Egmont har forkjøpsrett til Orklas aksjepost. Voldgiftsretten kom til at Orkla-konsernet nå må overdra aksjeposten til Egmont og at prisen skal fastsettes av en uavhengig nemnd. Orkla frykter nok at prisen vil være langt lavere enn hva Egmont tidligere har vært villig til å by. Vi kan anta at det er noen i Orkla som i dag angrer bittert på at de avtalte voldgift.

Detaljene fra voldgiftsdommen er ikke offentlig kjent. Ved voldgift avtales normalt taushetsplikt og at dommen skal være konfidensiell. Ved de alminnelige domstoler derimot kan partene ikke fritt avtale dette. Dette regnes som en av hovedfordelene ved å bruke voldgift. I saken mellom Orkla og Egmont er resultatet av voldgiftsdommen likevel blitt kjent, og er nedslående for Orkla.

Slaget er tapt for Orkla
Voldgift er et alternativ til de alminnelig domstoler for løsning av rettslige tvister. Den største forskjellen på voldgiftsdommer og vanlige dommer er at voldgiftsdommer normalt ikke kan ankes. Det betyr at Orkla ikke har noe mulighet til å få saken vurdert på nytt av en overordnet domstol. Slaget er tapt etter første runde.

Det at man i kontrakter kan avtale voldgift i stedet for å løse tvister gjennom de alminnelige domstoler, er et utslag av avtalefriheten her i landet. De alminnelige domstoler er Statens tilbud for tvisteløsning, men Staten har også tillatt å avtale løsning av rettslige tvister uten bruk av landets domstoler.

Voldgift er noe partene normalt avtaler på forhånd, lenge før tvisten har oppstått. Det vanlige er å innta en passus i kontrakter om at «alle tvister som utspringer av denne kontrakt løses ved voldgift». Dette er en passus man ikke bør bruke, med mindre man fullt ut forstår konsekvensene av valget.

Velger tre dommere
I første instans ved de alminnelige domstoler settes retten normalt kun med en dommer. I voldgiftssaker er det derimot vanlig med tre dommere. Partene utpeker først en dommer hver. Disse er ofte advokat eller universitetsansatte med spesialkompetanse på det rettsområdet og tekniske fagfelt som tvisten berører. De to utpekte dommerne velger så i fellesskap den tredje dommeren.

Det at man ved voldgift kan velge dommere med spesiell kompetanse på et juridisk område, og med økonomi- eller teknisk utdannelse regnes som en stor fordel ved voldgift. I Orkla/Egmont-saken der tvisten først og fremst dreide seg om å tolke en klausul i en kontrakt var det neppe behov for noen spesialkompetanse ut over den norske dommere i de alminnelig domstoler besitter. I tvister som berører oljesektoren, shipping eller større byggeprosjekter er voldgift derimot ofte å foretrekke for å sikre at dommerne faktisk forstår bransjen og problemstillingene.

Ved tvister som berører internasjonale aktører kan voldgift også være en stor fordel. Det er da vanlig å avtale at voldgiften skal holdes i Paris, Stockholm eller Nederland og at alt skal foregå på engelsk. Det kan også være lettere å få tvangsfullbyrdet (innkrevet) en voldgiftsdom enn en vanlig dom, hvis parter ikke driver fast virksomhet i Norge.

Raskere resultat
I og med at en tvist som skal løses ved voldgift normalt bare behandles en gang, vil man raskere komme frem til et endelig resultat enn når saken både behandles i tingretten, lagmannsretten og kanskje Høyesterett. Behov for hurtighet kan derfor være en begrunnelse for å velge voldgift. Dette må allikevel veies opp mot at en sak som behandles av lagmannsretten normalt blir presentert og gjennomført på en bedre måte enn i første instans, noe som øker sannsynligheten for at retten kommer frem til det juridisk riktige resultatet.

Voldgift kan være en svært kostbar affære. Dersom de utpekte voldgiftsdommerne er anerkjente forretningsadvokater, så vil de normalt kreve en høy timespris for all tid som går med til saken. Det å utpeke juridiske professorer som voldgiftsdommere er normalt heller ikke særlig billig. Dommerne i de alminnelige domstoler er derimot lønnet av Staten slik at partene i en rettssak ikke betaler dommerens lønn. Man betaler kun et rettsgebyr som i denne sammenheng er beskjedent. Dersom man prosederer en sak gjennom flere rettsinstanser i de alminnelige domstoler, vil honoraret til partenes advokater likevel kanskje overstige honoraret til voldgiftsdommerne for den ene behandlingen.

I kontrakter med forbrukere kan man normalt ikke avtale voldgift. Noe av grunnen til dette er at forbrukere neppe er i stand til å forstå risikoen ved å fraskrive seg muligheten til å få en sak prøvet i mer enn en omgang, slik som hos de alminnelige domstoler.

Cecilie Haavik er partner i advokatfirmaet Grette DA og spesialisert innen medie- og markedsjus. Hun skriver om aktuelle temaer i spalten Markedsrett. Du kan også sende Kampanje spørsmål som du vil at Cecilie Haavik skal belyse i vår spalte Markedsrett.