Den siste uken har debatten rundt seksuell trakassering i mediebransjen fått fornyet aktualitet i Norge etter at det er blitt publisert nye detaljer fra spesifikke episoder med trakassering i TV 2 og over 500 kvinnelige skuespillere stilte seg bak et opprop mot ukulturen i film- og tv-bransjen.

Også VG har havnet i søkelyset, blant annet fordi de ga jobb til en mann som de visste hadde trakassert en tidligere kvinnelig kollega.

Stadig flere, som blant andre filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen og Vibeke Løkkeberg, begynner nå å rope på identifisering av de som har trakassert.  I motsetning til Sverige, der flere mannlige medieprofiler har blitt navngitt i forbindelse med omtale av trakasseringssaker, har norske medier så langt valgt å være svært forsiktige.

Det mener generalsekretær i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen, at det er all grunn til å være.

- Vi har fått frem historiene, men ikke navngitt påståtte overgripere. Jeg håper ikke vi opplever det samme som i Sverige. Jeg tror man bør tenke seg godt om før man publiserer noe som navngir parter.

Les også: Tidligere VG-journalist: «Beklagelsen kommer altfor, altfor sent»

- Skal være varsomme
Hun mener det er uvanlig å navngi i slike saker.

- Det er absolutt problematisk, mediene skal være varsomme ved identifisering og det er uvanlig å gjøre det i den type saker når det er snakk om overgrep og trakassering. Det må være et berettiget informasjonsbehov for å vite hvem som anklages, hvis det skal publiseres. Det er mange etiske krevende dilemmaer: er påstandene sanne eller sannsynliggjort, hva er omfanget av hendelsene, er det fare for gjentagelse, hva er rollen til den som anklager og den anklagede? Dette er vurderinger som redaksjonene må gjøre før man avgjør om man skal gå ut med sensitiv informasjon.

- Kan man forsvare å publisere saker med anonyme kilder, som tar for seg spesifikke historier av en særlig alvorlig karakter?

- Det er viktig å huske på at man skal være ekstra varsom ved bruk av anonyme kilder, og den som utsettes for sterke beskyldninger skal ha rett til samtidig imøtegåelse.

- Hva bør norske medier gjøre i saker som dette? Hvordan skal man gå frem for å sikre rettsikkerheten til de involverte, og for å sikre en ryddig og etisk grundig fremstilling av sakskomplekset?

- Slik mediene dekker dette nå, får vi frem både enkelthistorier og omfanget av det som åpenbart er et stort problem. Det er viktige og nødvendige debatter som foregår rundt om i medie-Norge og forhåpentlig også i andre bransjer. Men mediene skal ikke være en gapestokk

- Kan ikke beskytte sine egne
Også leder for Kringkastingsrådet, Per Edgar Kokkvold, som er tidligere leder i Norsk Presseforbund, maner til forsiktighet.

- Norsk presse har klare og forholdsvis strenge regler når det gjelder direkte eller indirekte identifisering av personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. (Vær Varsom-plakatens pkt. 4.7). Disse reglene må selvfølgelig gjelde også når sakene dreier seg om mennesker knyttet til mediebransjen. Man må, som ellers, vurdere om identifisering kan forsvares med hensyn til faktagrunnlag, sakens alvorlighetsgrad og den omtaltes posisjon. Det kan også være andre forhold som tilsies en effektiv anonymisering. Man må dessuten huske at mediene ikke må operere etter et slags omvendt rettsprinsipp: at man er skyldig inntil det motsatte er bevist! sier han til Kampanje.

Han mener likevel at man må unngå å være snillere med sine egne enn man er med andre.

- Men det kan heller ikke være slik at pressen, som hele tiden forteller andre samfunnstopper hva de må tåle, kan beskytte sine egne og skjule deres overgrep, dersom saken har offentlig interesse og kan begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.