Mediepolitikk i utakt

Av: Even Trygve Hansen

Fredag 5. oktober kommer kulturminister Trond Giske med årets store gavepakke – vi skal få vite hvilke medier som skal få dele flere hundre millioner kroner i statsstøtte i 2008. Men forvent ikke noe bombenedslag eller nytenkning!

Det som er helt klart, er at disse mediepolitiske avgjørelser ikke kommer til å være i takt med den mediealderen vi lever i. Det viser som vanlig alle signaler hittil.

Visst er jeg positiv til at staten skal bidra med økonomisk støtte til større mangfold i den norske mediefloraen. Dette er en oppfatning jeg har hatt lenge – og som blir stadig sterkere ut i fra hvilke retninger medieutviklingen tar.

Det som derimot bekymrer, er at politiske beslutningstakere opptrer som om ingen ting har skjedd når det gjelder mediebruk og de ulike mediekanalenes endringsprosesser. Alt blir endret – bortsett fra kriteriene i støtteordningene.

Når det gjelder produksjonsstøtte, er denne på cirka 300 millioner kroner. Potten skulle gjerne ha vært større, det trenger norske media for at mangfold, seriøsitet og en viss dybde i innholdet også skal formidles i de nærmeste årene. At potten bør bli større, er noe norske medier får slåss for i de nærmeste årene. Den kampen er vi i Fagpressen mer enn gjerne med på.

Det vi savner, er en helhetlig måte å se på statsstøtten til norske medier på. Vi ser at medienes merkevarer går i alle retninger, for å redusere risiko samt for å forholde seg til de kanaler som brukere, seere, lyttere, lesere og annonsører ønsker å kommunisere igjennom. Det som tidligere kun var aviser, fagpresseblader, ukeblader etc, er nå mediekonsepter med ytringer og ulike typer redaksjonelt innhold i mange kanaler. For eksempel er regionalmedier som Adresseavisen, BT, Aftenposten med flere langt fremme i så måte, med tv, radio, internett, blader og aviser.

Kort sagt: Det redaksjonelle innholdet formidles i langt flere kanaler fra en og samme merkevare sammenlignet med tidligere. På samme tid blir også innholdet tilpasset de ulike kanalenes ulike egenskaper.

De statlige støtteordningene har derimot ikke endret seg. Disse har stått på stedet hvil. Støtteordningene har ført til uheldig konkurransevridning mellom kanaler for kommunikasjon – og da ofte kanaler som bidrar til det viktige og nødvendige mangfold i vår lille medieverden.

Vi har etter hvert også fått en merkelig og ekstra portostøtte som tilfaller avisene. En støtte som ikke andre mediekanaler får – deriblant Fagpressens 240 blader – til tross for at også våre medieprodukter blir puttet i den samme postkassen. Og til tross for at bladene rammes like hardt av den stadige økningen i distribusjonskostnader.

Og er det slik at en kommentar fra Klassekampens dyktige sjefredaktør Bjørgulv Braanen er viktigere, innholdsmessig bedre og fortjener mer støtte hvis den er trykt på avispapir sammenlignet med stivere papir i magasiner, digitalt på nett eller via digitalt bakkenett på tv? Selvsagt er det ikke slik. Hver kanal har sine egenskaper, budskapet er ofte det samme.

Fordi de ulike mediekanalene flyter inn i hverandre og merkevarene innen mediesektoren tar de fleste veier, er det på tide å kutte forskjellsbehandlingen og respektere at kanalene har ulike egenskaper. Undertegnede kunne derfor tenke seg å se at pressestøtten hadde forsvunnet i dagens modell og gjenoppstått som mediestøtte.

Dette betyr ikke at avisene hadde mistet all sin støtte, avisene er en vesentlige aktører på mediearenaen. Men en slik støtte burde gitt grunnlag for likebehandling og støtteordninger som er i takt med tiden. Derfor burde kulturminister Trond Giske ha satt ned et utvalg for å utrede saken – «fra pressestøtte til mediestøtte». Målet burde være soleklart: Sikre og videreutvikle det mediemangfold – ikke bare avismangfold - man snakker så varmt om i alle kulturbudsjetter og festtaler!

Samtidig får vi stadig signaler fra norske politikere som plutselig oppdager at ordningen med pressestøtte fra 1969 ikke er tilpasset en ny tid. Likevel velger de å ikke gjøre noe med den når saken kommer på dagsorden.

For undertegnede er dette ubegripelig. Kan det vitne om at norske papiravisredaktører og MBL har en usedvanlig sterk innflytelse på våre politikere? Da har de i så fall gjort en meget god jobb. Noe må i alle fall være riv ruskende galt når denne museumsordningen overlever år etter år.

I takt med medietiden er dette i alle fall ikke.

Even Trygve Hansen er administrerende direktør i Fagpressen.