Kritisk til maktkåring

Av: Dag Robert Jerijervi

- Personorienterte kåringer sier lite om de strukturelle maktforholdene. Problemet med slike kåringer er at det rett etterpå kan dukke opp helt andre maktpersoner. Det mener Sigurd Allern, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

- Enkeltpersoner har sjelden makt i seg selv, makt er et relasjonelt begrep som handler om forhold. Man må ikke forveksle maktrollene med den individuelle makten personer har, sier han.

Allern mener man må gjøre et skille mellom strukturell og økonomisk makt, og redaksjonell og journalistisk makt.

- De store medieeierne har en strukturell makt over mediekartet og budsjett, og har evnen til å tvinge sin vilje gjennom i mediebransjen. Redaksjonelle ledere derimot har makt gjennom sin store journalistiske tyngde, sier Allern.

- Ledelsen har begrenset makt
Den økonomiske mediemakten har blitt mer konsentrert de siste ti til 20 årene, noe vi også ser resultatet av i Kampanjes kåring. I tillegg mener Allern mediene har blitt en arena for dragkamp om kontroll. Dette fører til at betydelige samfunnsgrupper får makt gjennom media. Han får støtte fra Trond Blindheim, rektor ved Markedshøyskolen.

- Styreledelsen har en begrenset mediert makt. De har makt over hvor pengene ruller, og interne avgjørelser, men de har ingen innflytelse over opinionen. Der er det andre som er mektigere i medie-Norge, sier Blindheim.

Han skiller mellom de som kun har forvaltningsmakt, og de som har meningsmakt.

- Man kan ikke blande disse to formene for makt. Mennesker som Marie Simonsen og Arne Strand har større meningsmakt enn mange mektige styreledere, fordi de er høyfrekventerte deltakere i debatter. De brukes ofte for å uttale seg om aktuelle saker, og dermed har de en enorm makt. Svært få styreledere gjør det samme, sier Blindheim.

- Negativ utvikling
Helge Østbye, professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, mener det er en gjensidig avhengighet mellom de som har makt over mediene og de som får makt gjennom mediene.

- De som ytrer seg gjennom media er avhengig av å slippe til for å oppnå makt, og det er det de som kontrollerer mediene som avgjør. På den måten oppstår det en avhengighet mellom de to formene for makt, sier Østbye.

Han er under den oppfatningen at mediene har fått mer aktive eiere, som er mindre opptatt av å detaljstyre, og mer opptatt av å legge premissene for hvordan mediene fungerer.

- Den økonomiske makten i samfunnet får større kontroll, og det er en negativ utvikling. Jeg har sans for medienes verdi slik den er nedfeldt i Vær Varsom-plakaten, og jeg tror redaktører og journalister har mer sans for demokratiets spilleregler, enn den utviklingen vi ser nå.

- Mektigere enn statsministeren
Østbye forklarer utviklingen med at medieeierne tidligere hadde en viss samfunnsmakt fordi det ofte lå politiske interesser bak mediene. Da var avisene talsrør for sitt politiske ståsted. I dag er deres funksjon å tjene penger på reklame. Hele ideen bak å gå i eierskap er derfor ikke å få samfunnsmakt, men å få tak i reklamepengene. Mitt inntrykk er at styrets arbeid er lite knyttet til en redaksjonell profil. Så lenge avisen går godt økonomisk legger ikke styreledelsen seg opp i det, sier Østbye.

- På den andre siden har journalistene mye større innflytelse i dag. Får du mediene mot deg er du ferdig. På den måten er et samlet pressekorps mektigere enn statsministeren.

- Mer eiermakt
Trond Nordby, professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, ser både positive og negative sider ved utviklingen.

- Det at eierne har fått mer makt etter at mediene ble løsrevet fra partigrepet, har gjort at sakliggjøringen i mediene har blitt styrket. Det har åpnet for kritisk journalistikk vi ikke hadde fått dersom mediene fortsatt var drevet partipolitisk. Samtidig er jeg skeptisk til helhetsvurderingen av partiene i dag. Både jeg og journalistene vet mer om det som skjer på Stortinget enn det avisene skriver om. Men de tror ikke folk vil lese om det. Jaget etter det sensasjonelle har blitt veldig sterkt, sier Nordby.

Han sier han er tentativt enig med store deler av Kampanjes maktkåring, men i likhet med Allern er han generelt kritisk til slike maktrangeringer.

- Å peke på enkeltpersoner med makt er vanskelig, sier Nordby, og viser til at han ved en tidligere anledning har avstått fra å rangere maktmennesker.