Publisert: 18.05.2008 - 22:04
Oppdatert: 19.05.2008 - 09:05
- Mediene bedre på skryt enn selvkritikk
Mediekritikk er et av de mest sentrale temaer i de beste nettdebattene. Men dette avspeiles i for liten grad i mediene selv, skriver Knut Olav Åmås.
Av:
Erlend Fossbakken
- En del mediefolk synes dessverre å tro at mediekritikere enten er notoriske kverulanter og Sture Hansen'er i vranglås - eller mektige aktører som bare vil styre og sensurere, mener Aftenpostens debatt- og kronikkredaktør, Knut Olav Åmås, som etterlyser åpenhet blant mediene.
- Norske medier virker ikke sjelden flinkere til å skryte av sin virksomhet og sine resultater enn til å utøve kritikk og selvkritikk i egen bransje: De bedriver den mest begeistrede journalistikk om seg selv hver gang de skifter layout, får en av bransjens tallrike priser eller utmerkelser (alle får!) eller til og med går ned i opplag (det finnes alltid et par andre tall som kan avlede fra det trasige). Ingen andre samfunnsaktører slipper så lett unna i mediene som mediene selv, skriver Åmås i Aftenposten søndag.
Han forteller at Norsk Redaktørforening nylig diskuterte et tema som sjelden får oppmerksomhet:
- I forrige uke diskuterte norske redaktører et tema som ikke så veldig ofte står øverst på dagsordenen, iallfall ikke i full offentlighet: Medienes egen åpenhet, selvkritikk og evne til å ta imot kritikk. Det skapte temperatur blant de 130 deltagerne på Norsk Redaktørforenings vårmøte i Bergen. For det foregår faktisk skarpe debatter om norske medier også internt i mediene og bransjeorganisasjonene. Problemet er imidlertid at mange av dem aldri når utenfor mediemiljøene selv,
Han viser til «Vær Varsom-plakaten», hvor heter det at det er "pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle".
- Jeg antar at man da ikke mener i de lukkede redaksjonsmøterom, men i offentlighetens fulle lys, slik mediene jo krever av alle andre mektige samfunnsaktører? Men da fagbladet Journalisten for en tid siden, som en test, spurte norske sjefredaktører om å få se deres reiseregninger - slike som man støtt og stadig avkrever andre mektige ledere - var det bare én som ville vise frem noe som helst, skriver Åmås.