- Hvem er Medietilsynet til for?

Av: Morten Micalsen

Denne uken har Medietilsynet bestemt at Radio 1 i blant annet Oslo og Stavanger skal fratas konsesjonen fra 1. januar i 2009. I praksis betyr det at tilsynet har bestemt at kanalen skal legges ned. Begrunnelsen er at kanalen ikke har nok lokalt innhold i forhold til andre søkere. Uten tilgang til detaljert informasjon rundt beslutningsgrunnlaget, er det allikevel vanskelig å se logikken i at Jazzradioen og Radio Latinamerika overtar frekvensen.

Hvem er det egentlig som definerer hva som er lokalt innhold? Er små historier og reportasjer om taket på Domkirken mer lokalt enn Oslo-folk som snakker om daglige ting med Oslo-folk, slik at 150.000 Oslo-folk velger frivillig å lytte?

Det som er babbel for noen, er lokalsamfunn for andre. Det som er kultur for noen, er støy for andre. For å forstå hva som særpreger Oslo og Oslo-radio, må du få grep på byens sjel. Lokalradio er ikke noe man er, det er noe man blir. Radio1 i Oslo har brukt 20 år på å bli en sterk lokal mediekanal, som er mer besøkt ukentlig enn samtlige av byens kirker til sammen.

Sånn sett har forbrukere, markedet, velgerne, Oslo-folk eller hva man vil kalle dem demonstrert sin definisjon av relevant lokalt innhold. Fra et demokratisk og økonomisk ståsted burde det være nok. Men det er tydeligvis ikke Adam Smiths velkjente usynlige hånd som rår. Det er snarere Medietilsynets usynlige elefant som igjen er løs i glassmagasinet. Mye tyder på at elefanten ikke helt forstår mediemarkedet anno 2008.

Tilsynet regulerer et marked som har utviklet seg langt raskere enn tilsynet selv. Det ser ut til at man forsøker å regulere et isolert radiomarked. Et slikt isolert marked finnes ikke i økonomisk forstand, fordi verken konsum av medier eller kjøp av reklame foregår isolert. Stenger man en Radio1 Oslo og Radio1 Stavanger med til sammen over 200.000 lyttere i uken, er dette sterkt konkurransevridende.

Det er slettes ingen automatikk i at pengestrømmen fra reklame vil tilfalle den eller de Medietilsynet tildeler ny konsesjon. Pengestrømmen følger forbrukerne og det er forbrukerne som avgjør hva de vil lytte til. I alle fall helt til Medietilsynet bestemmer at de ikke får lytte lenger.

Dette skaper ustabilitet og usikkerhet i annonsørmarkedet, noe som forsterkes ytterligere av slike ekstreme reguleringskonsekvenser skaper nær uoverstigelige praktisk utfordringer for måling av radiolytting. Når tilliten til dokumentasjonen svekkes, får dette raske og store konsekvenser for hele radiomarkedet.

De kommersielt finansierte radiokanalene er i utgangspunktet samlet sett en liten aktør i et sterkt konkurranseutsatt mediemarked. Uregulerte medier i sterk økonomisk vekst, som for eksempel nett-medier, får nå ytterligere hjelp av Medietilsynet.

En «regulering» som styrer mediekonsumet til over 200.000 personer er ikke av lokal karakter. Det er mediepolitikk.

Det kan virke som om Medietilsynet motiverer sine avgjørelser på et forhåndsdefinert og udiskutabelt fundament i form av tildelingskriterier og tolkning av disse. Etisk sett vil en slik tilnærming måtte defineres som etisk fundamentalisme.

Spørsmålet er om dette vil aksepteres. Dette er en type situasjon der begrepet politisk forbruker og forbrukermakt kan komme til sin rett.

Hver uke har Radio1 i Oslo 150.000 lyttere. Det er 10.000 flere enn antallet som stemte Arbeiderpartiet eller SV til sammen ved Stortingsvalget i 2005. Vi vet fra undersøkelser og observasjon av atferd at Radio1 står meget sterkt blant forbrukerne.

Hvis dette engasjementet vekkes til liv, kan Medietilsynet ha vekket et monster som ikke kan temmes. Skulle noen for eksempel finne på å tukle med fargene og logoen til Vål’enga eller rett og slett bestemme at Brann nå skulle drive Vål’enga fordi de hadde bedre planer for hvordan Brann kan bli Oslos stolthet, hadde engasjementet nok blitt mer enn en håndfull. Men nå tukler man heldigvis ikke med så alvorlige ting som fotball¿.

Medietilsynet er satt til å føre tilsyn med medieeierskapsloven. Lovens formål er fremme ytringsfrihet, de reelle ytringsmulighetene og et allsidig medietilbud. Er Medietilsynet i takt med hva vi forventer? Dersom denne nyheten hadde kommet fra Burma, ville vi umiddelbart fordømt det som nok et overgrep mot ytringsfriheten. Vi ville ansett det som uakseptabelt og priset oss lykkelig over å leve i et velfungerende demokrati. Har vi grunn til det?

Morten Micalsen er administrerende direktør i mediebyrået MindShare.