Les Kampanje magasin digitalt



Kampanje på wap




 

Publisert: 26.05.2009 - 09:00 Oppdatert: 24.06.2009 - 09:24

- Er sportsjournalisten død?


- Sports- journalistene har utspilt sin rolle. Det skal jeg forsøke å begrunne ved å minianalysere måten fotballjournalistikken har begått selvmord på, skriver Jørgen El Fakiri i dette innlegget.


Damen i andre enden lurte på om jeg ser på sport.

- Ja, jeg ser på sport.

- Gjør du? spurte jeg

- Ja, selvsagt ser jeg på sport. Sport er bra.

- Ja, sa jeg, sport er bra.

Så hadde jeg brått bestilt sport. Det underlige var at jeg valgte norsk eliteseriefotball fremfor Premier League. Men det har andre naturlige årsaker. Jeg følte uansett ikke at jeg kunne ta meg råd til begge deler, da fotballkamper stadig vekk går meg hus forbi.

Dette underfundige valget har ført til flere ting. Blant annet så har jeg sett mer fotball på tv. Jeg har sett mer på showcaset de har klart å lage ut av norsk elitefotball.

Det er underholdende og det er velgjort - både teknisk og estetisk. Det er tiltrekkende. De bærer slips, med merkverdige slipsknuter. Men de bærer slips. Den siste tiden har de også utnyttet hårfargen til en relativt attraktiv kvinnefigur, som sikkert tiltrekker seg noen prosent flere mannlige seere. Det er fair, for hun er etter min mening både dyktig foran kameraet og faglig presentabel.

Hva er jobben til en sportsjournalist? Den er vrien. Og jeg akter heller ikke å forsøke og svare på denne gåten. Etter min mening handler sport på tv om to ting; Underholdning og konkurranse. I en dypere sammenheng innebærer sporten så mye mer. Den er inkluderende, den er u-rasistisk, den er disiplinerende, den er sunn, den er utviklende, og den bidrar til mye positivt i samfunnet. Nok om det.

Sportsjournalistene har utspilt sin rolle. Det skal jeg forsøke å begrunne ved å minianalysere måten fotballjournalistikken har begått selvmord på.

I 100 prosent av de fotballsendingene jeg har sett etter kampene, har de negative fremstillingene vunnet alle statistikker. De bruker brorparten av tiden til å snakke om det de mener er: dårlige, elendige, ræva (hvem er det som bruker dette uttrykket på tv utover fotballjournalister?), håpløse, skandaløse, talentløse prestasjoner. Dommerne er forferdelige og ødelegger minst tre kamper per uke, og Ivar Hoff får lov til å ytre at ikke er det kvinner, ikke er det fotball.

I en sending fra 2003 sitter Ivar Hoff og Mini (hvem andre i samfunnet kaller seg forøvrig Mini, Panser, Doffen etc?) Jacobsen i studioet og harselerer i femten minutter over at tromsøspiller Ole Martin Årst prioriterte barnefødsel fremfor en seriekamp i Tippeligaen. Riktignok en viktig seriekamp, men han er da ikke en, jeg siterer, Judas av den grunn. Judas sviktet skjebnebestemt Jesus, Årst ønsket å oppleve sitt eget barn bli født.

Ivar Hoff er fremdeles på tv-skjermen og forteller oss uke etter uke at: Martin. Må. Ta. Alle. Hattene. Sine. Å. Gå. VIF-ledelsen. Må. Ringe. Åge. Hareide. Nå. Jeg registerer at han har hvitt hår - han kan umulig være nitten år.

Tilbake til journalistens rolle. Jeg er klar over at Ivar Hoff og de mange andre slipsknutene er såkalte "ekspertkommentatorer". Men hvor er ekspertene? En ekspert i kjernefysikk snakker ikke om hvem som må gå og ikke gå blant ministrene i Russland eller Iran. De snakker om hva kjernefysikk er, kan bli og hvorfor de syns at kjernefysikk er viktig.

Man trenger ikke å reise lenger enn til en annen idrett for å finne et helt omvendt fenomen. I de fleste andre idretter bidrar ekspertkommentatorene til en bedre forståelse for den idretten publikum ser på. Jeg kan nevne tennis, golf, friidrett, volleyball og mange flere. De forsøker også å fremheve de gode prestasjonene, fremfor de negative.

På fotballstadion rapporteres det om at kampen er dørgende kjedelig og et eneste stort gjesp. Det forteller meg faktisk ingenting om kampen og/eller idretten. For veldig mange mennesker jeg kjenner er alle fotballkamper dørgende kjedelige og et eneste stort gjesp, selv kvartfinalen mellom Frankrike og Brasil i 1986 er et eneste stort gjesp for mange. Det er sannsynlig å anslå at de som syns den kampen er kjedelig er i overtall, i verden.

På tv-nyhetene kan jeg ennå ikke huske å ha opplevd en journalist mene noe om noe som helst (Pål T. Jørgensen klarer ikke alltid å dy seg, og balanserer til tider på en tynn snor). Rollen til journalisten er å mene minst mulig.

Det første jeg lærte om journalistikk var at en aldri vil kunne opptre helt objektivt. Det vil bestandig være muligheter for en interessekonflikt og/eller en personlig mening og preg i journalistikken. Det kan vi leve med - det er derfor vi er opplært til å ha et kritisk øye til det vi konsumerer. Men den såkalte sportsjournalistikken har tatt vel høyt av i forhold til meningsytringer. De tok til og med ut de fleste landslagstroppene for Åge Hareide. Men det er en annen historie.

Journalistikken er kanskje verdens raskeste yrke. Så ja, det er rom for menneskelige feil som i de fleste andre yrker. Farten tar ofte overhånd. Men når det blir byttet ut med dårlig folkeskikk og dårlig sportsånd er det kanskje på tide med en liten selvransakelse. Tre konkrete eksempler:

  • Forsiden av Dagbladet 2003: "Hassan vil ikke spille for Norge."
    Fakta: Hassan uttalte at han syntes det ville vært ærefullt å spille for det marokkanske landslaget (han levde de første 6 årene av sitt liv i Marokko), men at det ikke var mulig da han allerede hadde kamper for Norge på aldersbestemte landslag.
  • Bergens Tidende 2009: "Hassan nekter å spille back."
    Fakta: Hassan uttalte at han først og fremst så på seg selv som en sentral midtbanespiller og at det var der han ønsket å spille. Men, ved behov slik som i forrige kamp, vil han selvsagt spille der han får beskjed av treneren om å spille. Hassan og Steinar Nilsen lo godt av denne saken på telefonen samme dag.
  • Bengt Eriksen etter kampen mot Stabæk der ballen ble sparket i hånden til Hassan: Eriksen går langt i å insinuere at Hassan strekker ut hånden og gjør en viljehands i straffefeltet.
    Fakta: Hassan har ikke gjort noe usportslig med vilje på en fotballbane siden en motspiller titulerte ham som (*** ...egner seg ikke på trykk....) på Ullevaal, hvorpå Hassan dyttet vedkommende overende.

Jeg melder meg selv gladelig som inhabil og subjektiv i fremstillingen av disse tre eksemplene. Motbevis meg gjerne. Jeg sier ikke at dette kun skjer i sportsjournalistenes verden, men det er en grunn til at fotballspillere ofte oppfattes som hovne. De har gribbene langt opp i halsen. Gribbene lyver, vrir på sitater og leter etter negativiteter i alle sammenhenger. Ikke alle er gribber, men mange.

Et annet litt farligere fenomen er effekten av alt det negative fokuset. Effekten for utøverne. Det er klart at en kjent idrettspersonlighet må tåle fokus på prestasjonene sine. All idrett er prestasjonsidrett. Men, det bør gå en grense for hvordan kommentatorene til tider tar seg til rette. De opererer i mange tilfeller med direkte hån og ærekrenkelser. En ekspertkommentator på TV 2: Hæstad ser ut som en skurtresker på tomgang. Den samme kommentatoren var med på å heise Hæstad til himmelen den sesongen han slo igjennom. På den tiden var han Gud og Norges redningsmann på landslaget.

Ung eller rutinert; du må tåle støyten. Det som stadig vekk forundrer meg er at mange av kommentatorene selv var utøvere på ulike nivå i sine yngre dager. De vet alt om psykologien og presset man opplever som idrettsutøver. De vet at når det står i avisen at du er dårlig med ballen, så blir du dårlig med ballen.

En klok elitespiller sa til meg en gang: Alle spillerne i Tippeligaen holder et bra nivå, godt nok for Tippeligaen, men ondt avler ondt og det psykiske styrer omtrent hele spillet.

Jeg er ikke nitten år lenger, men jeg er glad jeg ikke er det og fotballspiller i Tippeligaen, med de evalueringene man risikerer å få på TV 2. Mye tyder på at sportsjournalisten er dø.

Jørgen El Fakiri har jobbet med internettmarkedsføring siden 2003, og har blant annet bakgrunn fra Sesam. I 2006 var han med på å starte Metronet Norge.

Tips en venn
Skriv ut
Bli abonnent Nyhetsbrev




Copyright © Kampanje. All rights reserved.
Besøksadresse: Sandakerveien 116, 0483 Oslo. Postadresse: Kampanje, 0441 Oslo
Telefon: 22 58 50 00. Telefax: 22 15 40 86.