- Klønete bruk av statistikk

Av: Andreas Hardhaug

VG skriver torsdag at velgere blåser i sosiale medier, noe de konkluderer med på grunnlag av en undersøkelse InFact har gjennomført. 83,1 prosent følger ikke valgkampen på Twitter eller Facebook, forteller ingressen oss. Elizabeth Hartmann fra Siste Skrik kommenterer at Norge ikke har noen norsk Obama, og at norske politikere ikke har et profesjonelt forhold til sosiale medier.

Vel, Hartmann har helt sikkert riktig i disse tingene, og særlig riktig har hun når hun sier at politikerne fremstår som litt stakkarslige. Jeg må selv innrømme at det er pinlig med bilder av statsministeren måpende foran dataskjermen, med TV-team på slep, mens han twitrer i vei og later som om dette er fryktelig moro og noe han liker å bruke fritiden på. Ikke bare er det noe krampeaktig liksom-hipt med middelaldrende politikere med grått hår og briller, som spiller komfortable med ny teknologi - på samme måte som når kristne organisasjoner reiser rundt til skoler og forteller elever om hvilken dritkul fyr Jesus er - men de aller fleste forstår nok også at twitringen er noe de politiske rådgiverne tar seg av i øyeblikket lyset på kameraet slås av. Det samme gjelder selvsagt for Facebook-oppdateringene.

Men så over til VGs haltende deduksjonsevner: Spørsmålet det norske folk ble stilt var hvorvidt de bruker sosiale medier for å følge det norske valget. Dette spørsmålet ville jeg, som er godt over middels interessert i politikk, svart nei på selv, jeg er aldri innom profilene til de forskjellige politikerne for å eksponere meg selv for propaganda. Hvorfor skulle jeg gidde det? Men det undersøkelsen ikke tar hensyn til, er alle de politiske diskusjonene som foregår på eksempelvis Facebook brukerne imellom. Jeg opplever flere ganger daglig at noen linker til saker fra nettaviser eller filmsnutter fra Youtube, som har et politisk innhold.

Lenkene er uunngåelige å kommentere hvis jeg skulle finne meg særlig enig eller uenig i budskapet, og vips så er diskusjonen i gang. Det er denne interaktiviteten som gjør sosiale medier til et sterkt verktøy. Å tro at folk frivillig skal ende opp på siden til en politiker de er uenig med eller har et nøytralt forhold til, for så å bli overtalt, er naivt. Underholdende diskusjoner på Facebook er noe jeg og andre aktive nettbrukere deltar i hele tiden, men aldri med hensikt om «å følge valget». Folks engasjement er mer kamuflert enn VGs undersøkelse vil innrømme. Bare legg merke til hvor mange det er som linker til resultatet de har fått på en partitest i landets store nettaviser, for eksempel. Partiet man stemmer er en sosial markør, og folk flest er selvopptatte nok til å ville dele og diskutere partipreferanser. Særlig på interaktive medier som Facebook, hvor sperrene for å si hva man mener er litt lavere enn ellers.

Og nå som dette er belyst synes jeg ikke det at «24 prosent av unge mellom 18-24 år svarer at de bruker sosiale medier for å følge valgkampen i stor grad» er noe særlig lavere enn man kan forvente. Det er fremdeles slik at det er de yngste som bruker sosiale medier mest, og takket være partier med relativt lik politikk og retorikk, tåkeprat og liten tro på markant forandring, er ikke involveringen blant samfunnets unge voksne veldig høy uansett.

Andreas Hardhaug Olsen er pr-rådgiver i Playground.