Datalagringsdirektivet truer kildevernet

ANALYSE: Hvor er pressens kritiske spørsmål? Dette er samfunnsoppdraget, skriver Kampanje-spaltist Anders Brenna.

Publisert 11.03.2010 kl 14:37 Oppdatert 26.08.2010 kl 14:45

Tips en venn på e-post:

Foto: Scanpix.

Datalagringsdirektivet til EU blir en prøvelse for det splittede Høyre i år, men for pressen er dette ett være eller ikke være. Hvis ikke pressen en gang evner å stille kritiske undersøkende spørsmål i saker som er avgjørende for egen eksistens, er ikke pressen kvalifisert til å stille de kritiske spørsmålene samfunnet trenger.

Falsk anonym kilde?
Det er bare noen dager siden finansmannen Arne Fredly har politianmeldt Finansavisens kilde i et lørdagsoppslag han ikke likte. Fredly mener at e-poster fra "Jon H. Eriksen" er falske, og at de egentlig er sendt av Eddie Berglund, en mann han hevder er ute etter å sverte prosjektet hans. Saken er interessant nok i seg selv, men den er større enn som så. Dette er et varselskudd.

Kildevernet er et av de viktigste prinsippene pressen jobber etter, og det er en av grunnpilarene i et demokrati med ytringsfriheten. Pressen kan bruke anonyme kilder i visse tilfeller, men står uansett juridisk ansvarlig for hva som settes på trykk. Dette sikrer at kritiske spørsmål blir stilt, men er intet skalkeskjul for eventuell kriminell virksomhet.

Ettersom Finansavisen kjørte saken som hovedsideoppslag vil det være oppsiktsvekkende hvis artikkelen kun baserer seg på anonyme tips. Det er neppe tilfelle, men selv om det skulle være det så er konsekvensen av politiets eventuelle kildejakt svært problematisk.

Sjekk skattelistene
I seg selv er det ikke en spesielt vanskelig jobb, og Arne Fredly kunne fint gjort litt enkel research selv også. Et raskt søk på "Jon H. Eriksen" i skattelistene som ligger åpent tilgjengelig viste at det var 5 personer som hadde det navnet i Norge. Et videre oppslag i telefonkatalogen hadde holdt for å ta en telefon og spørre vedkommende. Jon H. Eriksen selv bekreftet at han var en ekte person til E24, og det viser at dette også hadde virket i praksis.

Arne Fredly sendte ut pressemelding der han viste til det han mente var en falsk avsender, samt e-post fra sin nemesis. Førstnevnte var en fersk e-post, mens sistnevnte var fra november i fjor. Det er imidlertid grunn til å tro at det har vært ytterligere kontakt mellom Fredly og Berglund i perioden.

IP-adressen avslører deg
Isåfall kunne Fredly eller en medhjelper sjekket header-informasjonen i Hotmail-e-posten fra Jon H. Eriksen, for der står IP-adressen til brukeren sammen med IP-adressen til serveren. Denne kunne han sammenlignet med IP-adressen i e-posten fra Eddie Berglund.

Mange (også IT-folk) tror at IP-adressen på bredbåndsrouteren man har hjemme byttes ofte, og at man derfor ikke kan sammenligne den over annet en særdeles korte tidsperioder. Det er ikke tilfelle. Disse bredbåndsrouterne får tildelt en dynamisk IP-adresse som kan byttes, men DHCP-protokollen som brukes til å tildele IP-adresser fornyer seg etter at halvparten av tiden har gått. Det betyr at man stort sett får samme IP-adresse så lenge man ikke regelmessig slår av bredbåndsrouteren av og lar den stå avslått.

Hvis det var en match var saken avgjort. Hvis ikke finnes det flere metoder, men de røper vi ikke her. Undertegnede har tidligere utviklet IT-driftssystem for å analysere bruk av programvarelisenser. Erfaringene derfra, samt intervju med sikkerhetseksperter har gitt innsikt i hva som er mulig (og enkelt) hvis slusene åpnes.

#krevsvar
Formålet med denne introduksjonen er å forklare hvor kritisk IP-adressen er i etterforskning, samt gi et innblikk i hvorfor det er så kritisk at norsk presse skjønner litt mer om hvordan internett faktisk fungerer. Mulighetene for misbruk er mange, og de brukes.

Undertegnede jobbet mye med problemstillinger rundt utlevering av IP-adresser i den såkalte #krevsvar-saken der Post- og Teletilsynets Willy Jensen åpnet for at piratjegerne i advokatfirmaet Simonsen kunne få utlevert identiteten til pirater som hadde lastet opp «Max Manus»-filmen. Teletilsynet gjemmer seg bak at en domstol må godkjenne utleveringen, men kjennelsen er fortsatt hemmeligholdt snart et år senere. Saken tåler rett og slett ikke daglys.

Mens vi har ventet på offentliggjøring har forøvrig svenske Antipiratbyrån gjennomført tidenes største piratbeslag med utgangspunkt i vellykekt «en etterforskning i Norge». Norsk politi viste ikke om saken, og det var ikke så rart ettersom Antipiratbyrån sa rett ut at de ikke informerte norsk politi. De ville heller ikke kommentere om det var noen nordmenn som var siktet eller tiltalt, selv om etterforskningen foregikk her.

Legg så til at daværende kulturminister Trond Giske ikke ville fortelle sitt eget Datatilsyn hva de skulle gjøre, samtidig som Simonsen i et privat brev fikk støtte for sitt ønske om forlenget konsesjon til å bedrive privat nettetterforskning. Det er forøvrig noe økokrim også støtter, ettersom de bare har kapasitet til å etterforske 5 sakskomplekser innen IT-kriminalitet i året.

Datalagringsdirektivet som «løser alt»
Det er tragisk for både rettighetshavere og personvernet at politiet ikke har mer ressurser til rådighet. Det er krevende å etterforske på en seriøs og betryggende måte, og vi skal være glad for at politiet gjør det de kan der. Problemet er at politiet ikke har IT-kompetanse. Null. Niks. Intet. Punktum.

Datalagringsdirektivet trekkes frem som en kritisk komponent for å fange pedofile, og med en så god hensikt må da alle være for?

Vel, jeg er far, og jeg er veldig opptatt av at pedofile skal avsløres og fengsles. Undertegnede er for tiltak som fungerer, men ikke «lat som om du gjør noe»-tiltak. Et eksempel på det er barnepornofilteret som aldri har stanset eller avslørt en eneste pedofil. Det vet alle som jobber med internett, og alle som gidder å sjekke hvordan det fungerer. At ikke politikere har giddet å sjekke kan jeg forstå, men jeg forventer mer av politiet.

Det er de som skal være den troverdige profesjonelle aktøren, men listen over politiets pinlige IT-tabber og manglende kompetanse er lang. Utdaterte IT-systemer som slås ut av eldgammelt virus, varslinger per faks, hjemmesider som ikke virker, databaserte varslingssystemer som ikke spiller sammen, og flere skandaler som ennå ikke har funnet veien ut til pressen. Det kan selvsagt være tilfeldig at journalist Andreas Lunde i ABC Nyheter fant den drapssiktede på noen minutter/timer med Google, mens politiet etter et døgn ikke hadde klart det, men jeg tviler.

Selv på overflaten kan vi se at noe er alvorlig galt når Dagsrevyen og andre medier viser bilder av traller med beslag av barneporno og fildelingsarkiv der noen tydeligvis tror at filene ligger lagret i skjermen, musen eller tastaturet. Det legger ikke akkurat igjen et inntrykk av en kompetanse man kan stole på.

Datalagringsdirektivet vil faktisk gjøre det vanskeligere fange pedofile ettersom krypteringsløsninger og andre skyggetiltak vil bli mer utbredt når pirater og pedofile ufriviilig inngår en «unholy» allianse for å skjule sine spor.

Det er også verdt å nevne at et tilsvarende system i USA ikke en gang klarte å fange opp terrorister som brukte Hotmail. Istedenfor å sende e-poster frem og tilbake, åpnet de en felles e-post og lagret kladdeutgaver av innholdet. Dermed omgikk de hele overvåkningssystemet.

Politiet trenger ikke et overvåkningssystem, de trenger kompetanse og større ressurser til bekjempelse av nettkriminalitet. Undertegnede har selv sporet opp personer ved hjelp av lovlige teknikker, og i ett tilfelle tipset politiet som en følge av det. Hvis politiet får hjelp fra dedikerte eksperter vil de kunne gjøre jobben sin på en betryggende måte uten Datalagringsdirektivet.

Pressen vs internett
Det er et paradoks at journalister, som er de første til å rapportere noe nytt, er de siste til å ta nyheter innover seg. «Har pressen vært for positiv til internett», var et retorisk spørsmål fra en av foreleserne på Fritt Ords åpne møte om Mediekrise med Mediestøtteutvalget. Det er innsiktsløst og tragisk spørsmål, men en god illustrasjon av problemet pressen sliter med.

For brorparten av den «seriøse pressen» har internett vært en pest og en plage, og til nød en kilde for artikler som kan serveres lesere som ikke bruker internett. Pressen forsømmer sitt samfunnsoppdrag når det «bare er papiraviser som kan utføre samfunnsoppdraget».

Det er internett som forandrer samfunnet - på godt og vondt. Hvis pressen skal kunne stille de nødvendige relevante kritiske undersøkende spørsmålene, så må de bli en del av internett og ikke bare være «utenrikskorrespondenter» som rapporterer tilbake til sine papirlesere.

Papirpressen har dessverre demonstrert at de ikke evner å stille kritiske spørsmål om private aktører eller politiets etterforskningsmetoder på nettet, og det er et stort problem vi alle kommer til å føle på kroppen når historikerne skal begynne å se på hva som gikk galt i 2009 og 2010.

Rettsstaten ligger nede for telling, uten at det har hjulpet rettighetshaverne, og venter nå på nakkeskuddet i form av Datalagringsdirektivet og det som kommer etterpå...

Politi på kildejakt
Datalagringsdirektivets tilhengere forsvarer det med den gode hensikten og at det ikke blir fritt frem for politiet å hente ut informasjon derfra. Vel, i IT-pressen har det blitt diskutert om det fortsatt er en nyhet når en database med sensitiv personinformasjon kommer på avveie. Det skjer rett og slett å ofte at man kan begynne å lure på om det oppfyller nyhetskriteriet.

#krevsvar-viste også at en domstol og andre instanser ikke fungerer i rollen som portvakt. Datalagringsdirektivet vil bli misbrukt, og det vil også gå ut over pressens kildevern.

Alt som trengs er at politiet er uenig med pressen, og at de får tilgang gjennom støtte fra domstolen eller på grunn av menneskelig svikt. De som tror det ikke skjer har dårlig hukommelse. VG Nett's redaktør ble ilagt bot for offentliggjøring i fjor høst, og politiet presterte å konfiskere et pressekort fra en journalist i ABC Nyheter for noen uker siden. Hvis vi begynner å stille kritiske spørsmål, og telle tilfeller vil vi raskt se at det er flere.

Pressens kildevern og befolkningens personvern kan bare reddes av politiets manglende IT-kompetanse hvis Datalagringsdirektivet blir vedtatt.

Samfunnet trenger kritisk presse nå
Den som ikke våkner nå er ikke kvalifisert til å jobbe i pressen. Det kan ikke forventes at alle skal bli IT-eksperter, men det må kunne forventes at alle journalister og redaktører begynner å stille kritiske spørsmål når kildevernet trues. Hvis ikke er det bare å glemme samfunnsoppdraget, og legge ned pressen.

Good night, and good luck!

Medieutvikler Anders Brenna skriver om media, teknologi og forretningsutvikling for Kampanje. Han var tidligere nettsjef i Teknisk Ukeblad og redaksjonssjef i digi.no. Nå utvikler han redaksjonelle IT-systemer i nettskyen ved hjelp av algoritmer og søketeknologi i samarbeid med Trondheimsselskapet Atbrox.

På forsiden nå


...

Hallberg med Big Brother-comeback

Lasse Hallberg er tilbake i sjefsstolen når TVNorge-kanalen Fem skal sende «Big Brother» til høsten. - Jeg tror folk begynner å gå lei av dagens konstruerte «parrings-tv», sier Hallberg.

...

Kampanje ønsker god påske!

Vårt påskeegg til leserne inneholder en aldri så liten quiz.

...

Mest lest på Kampanje.com

Trenger du et avbrekk i påsken? Sjekk listen med de ti mest leste sakene på Kampanje.com i første kvartal.

Tips oss

e-post: kampanje@kampanje.com
Telefon: 22 33 31 00

Kontakt oss

Telefon: 22 33 31 00
e-post: kampanje@kampanje.com
Post- og besøksadresse: Kampanje Forlag
Prinsens gate 22, 0157 Oslo
Org.nr: 993 924 539

Redaksjon

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Knut Kristian Hauger
Redaksjonssjef magasin: Hilde Nyman
Journalist: Erlend Fossbakken
Journalist: Dag Robert Jerijervi
Om redaksjonen

Annonse

Nina Gade Tenvik: 91 37 67 76
Maja Vuleta Babic:46 80 71 89

Om annonsering

Redaktøransvar
Redaktøransvar
Innholdet i utskriften er vernet etter åndsverklovens regler.
Utskriften er kun til privat bruk og kan ikke benyttes på annen måte.
Kopiering eller spredning av innholdet krever avtale med rettighetshaver eller Kopinor.