Glem nettlisensen

Av: Anders Brenna

Foto: Scanpix.

Det er allerede krise for flere mediebedrifter, og verre skal det bli. Pressen trenger mer penger, men skyver fortsatt problemene foran seg. Mediebransjen har bare såvidt fått kjenne på konsekvensene av finanskrisen og den pågående omveltningen.

Selvinnsikten er ikke tilstede, og viljen til å ta nødvendige grep glimrer også med sitt fravær.

Da Mediestøtteutvalget holdt sin åpne høring for noen uker siden fikk de få konkrete forslag. De som mottar pressestøtte og/eller nyter godt av momsfritak i dag vil beholde det, mens de som ikke nyter godt av ordningene trygler om å få være med i det gode selskap.

Nettlisens
Det mest konkrete forslaget kom fra Norsk Journalistlag (NJ). I tillegg til standardforslagene om å beholde alt som før, men med mer støtte til flere, foreslo de å utrede en bredbåndsavgift for å finansiere nettavisene.

Ifølge NJ-medlemmenes eget fagtidsskrift, journalisten.no , vakte forslaget begeistring hos landstyret. Det er ikke så rart når Mediebedriftenes Landsforening (MBL) visstnok allerede har estimert at dette kan bidra med 400 millioner sårt trengte kroner.

Selv uten å vite hvordan MBL har regnet seg frem til tallet, kan det være interessant å gjøre noen enkle regnestykker på hva det eventuelt innebærer å innføre en slik avgift.

Penger inn
La oss begynne med de som må betale:

400 millioner kroner fordelt på 4,7 millioner innbyggere er ca. 85 kroner

400 millioner kroner fordelt på 1,6 millioner bredbåndsabonnement (SSB) er ca. 250 kroner

Det finnes flere interessante måter å regne på, men disse to regnestykkene gir oss to ytterpunkter i forhold til hva slags beløp det er snakk om å skyve over på befolkningen. Sluttsummen blir dessverre noe høyere, ettersom folk flest ikke nyter momsfritaket slik deler av mediebransjen gjør. Det betyr at regningen ender med et beløp på mellom 100 og 800 kroner.

Det høres kanskje ikke så mye ut, men husk at disse tallene forutsetter at alle er med på spleiselaget, samt at administrasjonskostnadene er null kroner...

Penger ut
Det er alltid ubehagelig å snakke om utgifter, så la oss heller hoppe videre og se på inntektene.

400 millioner kroner fordelt på 9.500 journalister (NJ) er ca. 42.000 kroner

400 millioner kroner fordelt på 50 nettaviser (TNS-Gallup) er ca. 8 millioner kroner

400 millioner kroner fordelt på dagsavisens årlige pressestøtte tilsvarer ca 10 aviser/nettaviser

De to første regnestykkene gir grunn til optimisme på vegne av lisensmodellens potensial. Langt fra alle NJs medlemmer jobber i nettaviser, verken på heltid eller deltid, og selv om ikke 42.000 kroner er mer enn cirka fem prosent av kostnadene for hver journalist, er det et betydelig bidrag.

En pott på åtte millioner kroner til hver nettavis ville også gjort underverker for mange redaksjoner, men det avhenger av hvilke redaksjoner som får pengene.

Ser man på det tredje regnestykket, som NJ forøvrig ikke vil gjøre noe med, ser man at man ikke nødvendigvis får så mye journalistikk for pengene man eventuelt klarer å kreve inn gjennom en nettlisens.

Penger delt
NJ skriver i sitt forslag at det skal avgrenses til «elektroniske massemedier som faller innenfor mediefridomslovas virkeområde». Det er vel og bra, men hvor mange er det, og hvordan skal pengene fordeles mellom de som kvalifiseres?

Hvis man tar utgangspunkt i lesertallene, vil det favorisere tabloide nettaviser som med sitt klikkhoreri blåser opp tallene. Dersom man skal gjøre en skjønnsmessig vurdering av hvem som fortjener det, risikerer vi en ny runde der statens favoritter tilgodeses på bekostning av alle andre. En fordeling av potten ut fra redaksjonelle årsverk vil favorisere de ineffektive redaksjonene på bekostning av de tilpasningsdyktige.

En fornuftig og rettferdig modell blir vanskelig å finne. Det kan selvsagt argumenteres for at det er et enklere problem å fordele penger, enn å bestemme hvem som får kuttet sin støtte, men dette er i bunn og grunn det samme problemet som når Mediestøtteutvalget eventuelt skal foreslå å omfordele den eksisterende pressestøtten.

Flere nettabonnement
Dersom man på en eller annen måte kommer frem til at regnestykkene går opp, og bestemmer seg for å innføre en nettlisens, får man noen praktiske utfordringer som må løses.

Det begynner å bli vanlig å ha mer enn ett nettabonnement, og selv om det ikke gjelder alle så er det like før. De fleste har en eller annen fast bredbåndslinje hjemme, samt en mobil til hvert familiemedlem. Stadig flere av disse kan brukes til mobil nettsurfing. Legg så til at mange har et eget mobilt bredbåndsabonnement til sin PC, enten i form av et 3G-abonnement fra et mobilselskap, eller et ICE-abonnement til hytta.

Hvilke eller hvilket nettabonnement skal pålegges å betale denne nettlisensen?

Et eventuelt skille mellom bredbånd og mobilabonnement blir kunstig, og vil være utdatert selv før Mediestøtteutvalget rekker å levere sin rapport. Allerede i dag er 4G tilgjengelig med bredbåndshastigheter, og denne utviklingen vil akselerere.

De som eventuelt tror dette problemet stopper med dette, bør ta seg tid til å google «The Internet of things».

Truer NRK-lisensen
NRK-lisensen brukes av NJ som et velfungerende eksempel av NJ. Det er ikke helt feil, men det er ikke så «lett å argumentere for lisensen» som NJ-rådgiver Trond Idås påstår i Journalistens artikkel.

NRK-lisensen er upopulær hos mange på tross av at den er både innarbeidet og også den eneste lisensavgiften av denne typen. Den er også hovedsaklig knyttet opp mot TV, en mediekanal der NRK lenge hadde monopol, og som fortsatt står sterkt med et begrenset antall konkurrenter.

En nettlisens for å støtte dagens nettaviser vil ikke møte samme forståelse, og vil attpåtil true støtten NRK-lisensen har blant befolkningen i dag.

Gi fanden lillefingeren
Å åpne for «bare en lisens til» er dessuten lite troverdig. Musikk- og filmbransjen har større problemer med nettet enn mediebransjen, og de vil stå først i køen med krav om egen nettlisens med de samme argumentene. Det samme vil forlagene når e-bøker tar av, og det finnes vel knapt en bransje som ikke kan bruke de samme argumentene hvis slusene åpnes.

Det betyr igjen at nettlisensen enten må bli så dyr at ingen har råd til å anskaffe nettilgang, eller så må beløpene bli så små at de i praksis ikke bidrar i nevneverdig grad. Det er forøvrig det som pleier å skje når avgifter skal samles inn sentralt for så å distribueres til rettighetshaverne. Som forretningsmodell er dette en katastrofe.

Blindspor
NJs forslag om nettlisens høres forlokkende ut fordi det fjerner fokus fra den ubehagelige nødvendige omstillingen mediebransjen står overfor, men det hjelper ikke å feie problemet under teppet eller skyve det over på andre bransjer.

En eventuell nettlisens vil ikke generere nok inntekter til å løse problemet, og den vil gjøre det vanskeligere å stable nye forretningsmodeller på beina.

Mange lesere er direkte misfornøyd med dagens presse, og de vil bli kraftig provosert hvis de attpåtil pålegges tvungen betaling for den. Samtidig vil de som verdsetter dagens journalistikk stille spørsmålstegn ved hvorfor de eventuelt må betale dobbelt når store deler av mediebransjen skal forsøke seg på betalingsmurer rundt innholdet sitt.

Tvungen lisensavgift øker ikke betalingsviljen, og leserne er ikke de eneste som vil reagere. Mediene som ikke inviteres inn i det gode selskap for å få smake sin andel av kaken, enten det er etablerte nettaviser eller bloggere med redaksjonelle ambisjoner, vil også føle seg lurt av det som nødvendigvis må bli et urettferdig system.

Glem nettlisensen. Forslaget er et desperat blindspor som ikke løser noe som helst. Mediebransjen må omstilles, og pressestøtten må omfordeles. Så enkelt og så vanskelig er det.

Medieutvikler Anders Brenna skriver om media, teknologi og forretningsutvikling for Kampanje. Han var tidligere nettsjef i Teknisk Ukeblad og redaksjonssjef i digi.no. Nå utvikler han redaksjonelle IT-systemer i nettskyen ved hjelp av algoritmer og søketeknologi i samarbeid med Trondheimsselskapet Atbrox.

Les Anders Brennas analyser:

Glem drømmen om personlige aviser

Meld deg inn i Kunnskapssamfunnet

Hva tjener en norsk iPhone-utvikler?

iPad redder ikke pressen

La de blinde vise vei