Journalistikk og butikk

Av: Øystein Bonvik

Reaksjonene fra «the gentlemen of the press» lot ikke vente på seg da jeg i et intervju i Kampanje og i en kronikk i DN varslet britiske avistilstander her hjemme. Påstanden var at opplagsfallet vil tvinge frem en mer kommersiell tankegang i redaksjonene, og at vi følgelig også i Norge vil se mer av redaksjonelle barter-avtaler og «giveaways».

Først ut i rekken var VG-sjef Bernt Olufsen. Han håper at han i det lengste slipper unna rollen som «tivoliredaktør». Legg merke til at sjefredaktøren «håper» og langt fra er kategorisk. Da det ikke lenger var noen vei utenom å lage bilag, skjelte VG-ledelsen blant annet til Storbritannia hvor både magasiner og sportsseksjoner på egen rygg hadde vært etablert i en årrekke. Det kan hende historien gjentar seg?

Olufsen hevder også at markedstiltakene jeg skisserte vil ha «meget kortsiktig effekt» på opplaget. Da er det et paradoks at den voldsomme satsningen på bilag ser ut til hverken å ha kortsiktig eller langsiktig effekt på avissalget her på berget. Olufsen uttaler at å legge CD-er og DVD-er ved avisene har en «sterkt kostnadsøkende effekt». Det spørs om ikke produksjonskostnadene ved å lage tykke lørdagsmagasiner på flott papir gir langt større utslag på bunnlinjen?

For øvrig gir jeg all heder til Olufsen fordi han ønsker debatten velkommen. Han er overrasket over at ikke Norsk Presseforbund eller Pressens faglige utvalg har viet fenomenet særlig oppmerksomhet. Så gikk det da heller ikke lang tid før Per Edgar Kokkvold kom på banen både her i Kampanje og ved å dømme bladet Elle for brudd på god presseskikk på grunn av kobling mellom redaksjonelt innhold og reklame.

Flere redaktører har påpekt at de kjenner til utviklingen, og bekrefter at det finnes kommersielle koblinger i norske medier – men bare ikke hos dem selv. Publisher Torry Pedersen i VG Nett var mer forsiktig i sine kommentarer. Ikke så rart, kanskje - da Kampanje kunne dokumentere at VGs nettavis er full av konkurranser som er lagd i samarbeid med annonsører og sponsorer, og ofte blir presentert som redaksjonelle artikler. Pedersen innrømmer at det er går en hårfin grense mellom leseraktiviteter og eksponering på redaksjonell plass.

Så er altså det store spørsmålet om journalistikk er uforenelig med butikk. Og er det egentlig tivoli å gi bort en kritikerrost roman eller DVD til leserne sine? Mitt svar er nei. Det er mulig å lage gode grenseoppganger. Og det er forskjell på skrapelodd, ballonger og bøker.

Det er trolig heller ikke så vanskelig å finne denne grensen som norske redaktører frykter. Igjen er det bare å se over Nordsjøen. Jeg tror ingen vil hevde at meningsmangfoldet er blitt mindre i Storbritannia på grunn av kommersialiseringen. Ingen vil hevde at avisene er blitt mindre kritiske og mer tamme. For David Montgomery har aldeles rett når han sier at avisene må bli flinkere til å utnytte merkvarenavnene sine kommersielt. For tenk hvilke merkevarer de store mediene i Norge forvalter og hvilken drahjelp de dermed kan gi andre merkevarer. Mens de fremdeles lager god journalistikk kan avismakerne bli bedre på butikk.

Jeg tror ikke sjefredaktøren i The Times føler at han leder et tivoli, selv om han gir bort kvalitetsbøker og musikk til leserne. God tur til London!