Sitatrett er ikke rett til om- og avskrift

Av: Nils E. Øy

«Sjefredaktør Amund Djuve i Dagens Næringsliv tok et oppgjør med norske nettyver under Nordiske Mediedager», het det på Etterbørs-sidene sist lørdag. Utspillet fra Djuve føyer seg inn i en rekke av reaksjoner ute og hjemme som bunner i bekymring for hvordan journalistikken skal overleve i nye tider.

Djuve adresserte sin kritikk til nettavisene E24 og Kampanje. Undertegnede ble dratt med i dragsuget, da DN framstilte det slik i lørdagsavisen at jeg skal ha nevnt de samme to nettaviser som eksempler på publikasjoner som opptrer i strid med åndsverkloven. Jeg har behov for å understreke at jeg ikke nevnte noen spesielt og uttalte meg kun ut fra et generelt inntrykk av journalistikken på nett. Skulle jeg, i den stilling jeg har, konkretisere kritikk mot enkeltmedier, måtte jeg selvsagt analysere og dokumentere på en helt annen måte.

Det viktige er at Djuve har satt pekefingeren på et (generelt) problem og som alle i bransjen bør være interessert i å gjøre noe med:

• Det er forbedringspotensiale i kreditering av kolleger.

• Det er for mye stjeling og snylting mellom mediene.

Dersom vi gjør noe med dette, kan det være håp om at de forskjellige publikasjoner blir mer ulike, blir mer spennende og at de som bruker ressurser på undersøkende, gravende og etterforskende journalistikk kan få mer igjen for sine investeringer.

Etiske retningslinjer og lovgivning hjelper oss et stykke på vei, men dessverre er det fortsatt mange misforståelser på området.

Krav om kreditering stilles både i åndsverkloven og i Vær Varsom-plakaten, også for bruk av stoff og annet innhold som ikke oppfyller kravene til å være et åndsverk. Siterer du fra et åndsverk, plikter du å navngi verk og opphavsmann (åndsverkloven § 3 og § 22). I tillegg sier åndsverkloven § 44 at du også plikter å kreditere kilden når du «gjengir en pressemelding fra nyhetsbyrå, avis, tidsskrift eller kringkasting», og enda mer presist er kravet i Vær Varsom-plakaten punkt 4.4: «Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier.» En faktaopplysning er som kjent ikke beskyttet av opphavsrett, men vi er altså enige om at det er god presseskikk å fortelle hvor opplysningen er hentet fra. Det er god skikk både overfor den som har framskaffet opplysningen og det er god skikk overfor leser/lytter/seer.

I nettavisenes barndom, i andre halvdel av 1990-tallet, var sløvheten dominerende på dette området. Etter at kravet om å kreditere kolleger for deres arbeid kom inn i Vær Varsom-plakaten i 2001, er praksis blitt klart mye bedre, men det er fortsatt et forbedringspotensiale også her.

Sitatretten – som er meget knapt definert i en enkel setning i åndsverkloven § 22 – er dessverre gjenstand for det motsatte av ryddighet og raushet. Ordlyden i paragrafen er følgende: ” Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.”

Sitatretten kan imidlertid ikke drøftes uten først å ha slått fast at kjernen i nyhetsartikler – de faktiske opplysninger – ikke er beskyttet av åndsverkloven. De kan altså fritt hentes og gjengis (men med plikt til å kreditere som nevnt ovenfor). Det eneste unntak fra dette, på vårt område, er første ledd i åndsverkloven § 44 som gir et rent konkurransevern for journalistiske meldinger fra utlandet, som er beskyttet mot bruk i 16 timer etter at de er offentliggjort her i landet.

Mange tror åpenbart at sitatretten kan brukes til å lage en annen versjon av en journalistisk artikkel. Det stemmer dårlig med hvordan sitatretten er definert i forarbeider og litteratur. Misforståelsen kan likevel ha sine naturlige årsaker. Inntil 1995 hadde åndsverkloven en særlig ”pressens lånerett”, som ga aviser og tidsskrifter rett til å gjengi artikler om religiøse, politiske og økonomiske spørsmål fra andre aviser og tidsskrifter, når de ikke inneholdt forbud mot ettertrykk. Denne låneretten var flittig i bruk i sin tid.

Sitatrett derimot, er adgang til å sitere en mindre del fra et åndsverk. Det understrekes at denne retten er gitt av hensyn til ytringsfriheten og samfunnsdebatten, og den typiske bruk er der man siterer for eksempel et utsagn som man vil argumentere mot eller bruke til å illustrere eller belyse et poeng – og at sitatet går inn i et nytt åndsverk, der det siste er hovedsaken. Er sitatretten brukt som skalkeskjul for å rappe en annens journalistiske innsats, er det ikke i samsvar med regelverket. I svært mange tilfeller ser vi at den som hevder å bruke sitatretten, ikke selv har tilført sin egen versjon noe eget eller nytt. Da er man i realiteten ganske nær en situasjon der utnyttelsen skjer i økonomisk konkurranse med opphavsmannen, og det som professor Olav Lid i sin tid kalte ”ein som vil pynte seg med lånte fjører fordi han ikkje har noe av sitt eige å syne fram”. Da vil det antakelig også være relevant å trekke inn markedsføringsloven § 1, slik det skjedde i den såkalte Terningkastsaken mot Nettavisen i 1998.

Lov, rett og etikk er en ting. Jeg synes det viktigste nå ikke er å fordele skyld og uskyld, men forsøke å tenke fremtid – for journalistikken og de journalistiske medienes beste. Vil vi, med økt respekt for andres journalistiske arbeid, styrke hverandres medier overfor brukerne?

Nils E. Øy er generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at samme innlegg er publisert i Dagens Næringsliv i dag. Innlegget er ikke publisert på nettet og kan derfor ikke lenkes til.