- Konfliktglade lagspillere

Av: Øystein Bonvik

Enkelte vil hevde at det er mer grunn til bekymring enn glede når over halvparten av norske ordførere mener at mediene spiller på lag med kommunen. Men er det mer å juble over at like mange mener lokalpressen er mer konfliktorientert enn opptatt av å belyse problemstillinger på en konstruktiv måte?

Skal man tro en helt fersk undersøkelse, er norske ordførere svært glade i sine lokalmedier. Ordførerne hevder at lokalpressen er flink til å ta opp saker som er viktige for lokalmiljøet, og at de er relativt kunnskapsrike og forståelsesfulle. Skal man skremmes av dette? Burde vi være mer opptatt av at mediene spiller mot de lokale interessene, og i større grad irriterer lokale toppolitikere?

Det er en typisk Oslo-myte at journalister i lokalpressen er mindre kritiske enn sine kollegaer i riksmediene. Man tror gjerne at alt som produseres av redaksjonelt innhold utenfor hovedstaden minner om en avis som kunne vært utgitt i Kardemommeby. Slik er det slett ikke. Enkelte lokalmedier er minst like hardhendte – enten det er nødvendig eller ikke – som riksmediene. Verken næringslivsledere eller politikere slipper unna det nødvendige, kritiske søkelyset som er medienes viktigste samfunnsoppgave.

Likevel, mens riksmediene i stadig større grad forsøker å fremstå som nøytrale, er det en lang og levende tradisjon i norske lokalmedier at man uttalt velger å støtte opp om saker som man oppfatter som viktig for lokalsamfunnet. Dette skjer, ikke bare på lederplass, men også i stoffvalg og vinklinger. De fleste lokalmediene ser ut til å være komfortable med denne rollen, selv om enkelte kanskje føler at saker ikke blir grundig nok belyst. Det er ikke lett å være den som snakker om miljøaspekter ved bygging av en ny vei når hele bygda er for, eller de negative sidene ved å arrangere et OL når alle andre jubler.

Lokalpressen har sannsynligvis større direkte innvirkning på nordmenns hverdag enn rikspressen har. Redaksjonens nærhet til både beslutningstakerne og leserne skaper en helt annen dynamikk enn på riksnivå. Det som står å lese i lokalavisen er nært og relevant, og oppleves dermed som mer sant. I undersøkelsen sier et stort flertall av ordførerne at lokalmediene er den viktigste kanalen for å skape (eventuelt drepe) lokalt engasjement. Og det er et betydelig ansvar som hviler på de lokale redaktørenes skuldre. Problemstillingen er ikke blitt mindre relevant nå som stadig flere nummer 2-aviser og lokal-tv-kanaler stenger dørene. Lokalavisen blir dermed den eneste formidleren av ”sannheten”, og de som har et annet syn, har få alternative kanaler å velge mellom når redaksjonen har tonet flagg. På riksplan opplever man at det blir opprettet 34 Facebook-grupper som klager på Synnøve Svabøs innsats som Grand Prix-kommentator. Det samme ville neppe skjedd om noen var imot en ny bru på Vestlandet.

Det er en kjensgjerning at hvis man vil oppnå noe på riksnivå, er det særdeles vanskelig hvis man ikke har støtte lokalt. Enten det er snakk om statlige investeringer i infrastruktur eller heftige lokaliseringsdebatter, kommer man sjelden noen vei uten et samlet lokalmiljø i ryggen. Det finnes unntak, spesielt med tanke på de mange kraftutbyggingene som har skapt lokal debatt. Lokal konflikt gjør ofte en sak uspiselig for beslutningstakere på riksnivå. Og det er tydeligvis på dette området ordførerkorpset er mest kritiske til sine lokalmedier. Nesten halvparten av ordførerne sier i undersøkelsen at lokalpressen er mer opptatt av å dekke, eller skape, konflikter enn å belyse problemstillingen på en konstruktiv måte. Og selv om flertallet mener at mediene er den beste kanalen for å skape lokal entusiasme, mener bare 14 av de spurte ordførerne at lokalmediene faktisk gjør det.

Det er vel ingen som mener, eller ønsker, at lokalpressen skal sky konflikter og fremstå som et slags entusiastisk menighetsblad for kommunens ordfører. Men det er et tankekors at lokalmediene tidvis nører opp under, og i verste fall konstruerer konflikter for å tilfredsstille en eller annen form for mediedramaturgi. Uavhengigheten bidrar selvfølgelig til å gi mediene deres troverdighet, men en blodtåke og jag etter konflikter kan gjøre ubotelig skade. Ja, konflikter skaper gode oppslag, men behovet for denne type oppslag burde kanskje være mindre i medieselskaper som i liten grad lever av løssalg.

Konflikter skal belyses, for all del. Men når de skapes eller forstørres, kan man ende opp med å velte initiativ som er viktig for nærmiljøet – enten det er snakk om nytt svømmebasseng eller milliarder til å oppgradere en trafikkfarlig veistrekning.

Mange lokalmedier har klart å holde stand mot mye av den lavkonjunkturen de store nasjonale mediehusene sliter med. Opplags- og lesertall skulle tyde på at lokalpressen klarer å være relevant og engasjerende der riksmediene har mistet noe av grepet. Om det er konfliktorienteringen eller følelsen av at lokalmediene spiller på lag med de lokale interessene som bidrar til dette, er vanskelig å vurdere. Men på sikt skulle man kanskje tro at publikum er opptatt av at det skapes et bedre lokalmiljø og at pressen faktisk bidrar til dette – og ikke dreper lokale initiativ og entusiasme.

Her kan det være interessant å merke seg at hver fjerde ordfører oppgir kommunens egne nettsider som den viktigste kommunikasjonskanalen de har, og ikke lokalmediene. Selv om flertallet peker ut lokalavisen som viktigste kanal, kan man se for seg en fremtid hvor ordførerne velger å gjøre som mange kommersielle aktører, nemlig å legge ut egenredigerte artikler på hjemmesidene i stedet for å kanalisere lokale nyheter via pressen.

Uten sammenligning for øvrig er det interessant å se hvordan fotballklubben Manchester United har gjort det. De ble lei av tidvis misvisende, konfliktorientert dekning. Storklubben begynte da like godt å legge ut alle viktige nyheter først på sin egen hjemmeside. Og etter hvert er strategien blitt enda mer rendyrket. Nå lar stjernespillere og manager seg aller helst intervjue på klubbens egen TV-kanal.

Om en lignende strategi er en seier for det norske lokaldemokratiet, er tvilsomt. Men føler mange nok at mediene er mer opptatt av ødeleggende debatt enn av konstruktiv omtale, vil andre kanaler få større betydning. Det er dårlige nyheter for alle oss som er opptatt av de uavhengige medienes levekår.

Øystein Bonvik er rådgiver i PR-operatørene.