- En doktor og to spinndoktorer

Av: Johan Fredrik Urnes

Gjennom en kronikk i Adresseavisen, kom kommunikasjonsrådgiverne Bengt Eidem og Knut Røe, begge fra Røe kommunikasjon, med en bekymringsmelding om norske mediers integritet. I et demokratisk samfunn er det avgjørende viktig at det finnes en oppegående mediekritikk som utøves så bredt og åpent som mulig. I denne kritikken gjør journalister, politikere, akademikere og andre borgere en viktig innsats ved å rette oppmerksomheten mot manipulasjoner, skjulte agendaer, vikarierende motiver og annet misbruk av det offentlige rom.

Under tittelen «PR-operasjonen i Gaza» leverte kommunikasjonsrådgiverne en retorisk og kommunikasjonsstrategisk analyse av sms’en den norske legen Mads Gilbert sendte fra Gaza under et bombeangrep og virkningene denne meldingen har hatt i norsk offentlighet. Det er en interessant analyse som med fordel kan suppleres med en tilsvarende av deres kronikk.

Det åpner høvisk med en forsikring om forfatternes anerkjennelse av Gilberts gjerning som lege og rapportør i Gaza før han nærmest geniforklares som mediestrateg: Fagfolkene skamroser Gilbert for hans «PR-operasjon [...] en glitrende forestilling. Han fortjener 6’er på terningen for sin sambruk av nye og tradisjonelle medier for å nå sine kommunikasjonsmål». Dette følges opp med en redegjørelse for «Gilberts grep... bruken av retoriske verktøy» som retorikkens eldste teoretiker «Aristoteles trolig ville nikket anerkjennende til».

Norske medier levnes derimot liten ære. Røe og Eidem er bekymret for deres kritiske sans, deres uavhengighet og evne til «god gammeldags redaksjonell vurdering». Formuleringen «Holder de relevant informasjon tilbake?» antyder sågar et overlagt forsøk på manipulasjon av offentlighetens bilde av krigen. Men medierådgivningsbransjens fagfolk har informasjonen som mangler om bombeangrepene i Gaza: Den briljante mediestrategen Mads Gilbert har «et sterkt politisk engasjement» som «konsekvent forsvarer av palestinernes sak» og «nådeløs kritiker av israelsk politikk». Han er «en av de tydeligste profilene i partiet Rødt som han også har representert i Troms fylkesting». Bransjefolkenes ethos (personlighet el. snarere: sinnelag) som grundige og etterrettelige befestes endegyldig i henvisningen til at Gilbert «gikk ut offentlig med støtte til terrorangrepet ¿ 11. september 2001, der 2749 mennesker ble drept». Selv om det svekker logos-aspektet (fornuft/rasjonalitet) ved Eidem og Røes analyse at den ikke henviser til kilden for dette, eller hvilken sammenheng det er tatt fra, så vinner den på den presise angivelsen av antall drepte. (Intervjuet med Gilbert ble i sin helhet publisert i Dagbladet 30. sept. 2001. Det ligger på avisens hjemmeside.)

Med ovenstående har Eidem og Røes kronikk en kraftfull peripeti (et dramatisk vendepunkt): Offentlig støtte til terrorangrep er et res ipsa loquitur («saken taler for seg selv»). Det trenger verken utdyping eller videre argumenter. Norsk offentlighet har lånt øre til et strategisk superbegavet, terroristsympatiserende medlem av Rødt som «konsekvent forsvarer palestinernes sak», og som ikke en gang prøver å skjule det. Tekstens ledemotiv, «PR-operasjon», nevnes tre ganger og er en finurlig lek ordet for legeyrkets mest prestisjetunge metode. Slik skapes inntrykket av at doktor Gilberts operasjoner på pasienter i realiteten er spinndoktor Gilberts PR-operasjoner som leder til «PR-triumf», et gjennomslag i offentligheten som Adresseavisens lesere ikke har sett maken til siden høsten 1957 «da et telegram fra det Kongelige norske hoff meddelte at Kong Haakon var død».

Hvorfor denne peripetien? I et offentlighetsperspektiv er det en svakhet ved Eidem og Røes retoriske analyse at den bare implisitt og mangelfullt forholder seg til begrepet «kairos», dvs. hva anledningen for budskapet er, og hva budbringerens posisjon er. Mht. Gilbert er analysen enkel. Ordene «grep» (knep), retorikk og PR, viser i dagligtale til durkdreven manipulasjon til egen fordel. I beskrivelsen av Gilberts arbeid i Gaza tjener disse ordene som dysfemismer (dvs. å omtale noe på en måte som fremkaller negative assosiasjoner, for eksempel «hun ble smelt på tjukken» i stedet for «hun ble gravid»): Han befinner seg i Gaza som en del av en PR-operasjon. At kommunikasjonsrådgiverne finner grunn til gratulere Gilbert med denne PR-operasjonen er såpass morbid, at den innledende anerkjennelsen av Gilbert klinger hult, nærmest som «ren retorikk».

Røe og Eidem er fagfolk innen kommunikasjon og aktører i et marked. Deres anledning til å ytre seg om Gilberts kommunikasjon fra Gaza er i første omgang bekymring for det offentlige ordskiftet i lys av kjede-sms’ers inntog på nyhetsfeltet. Kan Røe og Eidem ha glemt noen poenger da de skrev sin kronikk? Hvorfor ytrer profesjonelle retorikere seg? Den rent faglige interessen for det offentlige rom er allerede nevnt. Av andre forhold som kan spille inn, er det nærliggende å tenke seg forretningsmessige og det som vedrører egne politiske preferanser. Røe kommunikasjon sine kundelister er rimeligvis forretningshemmeligheter, og verken Røe eller Eidem gir sine politiske ståsteder til kjenne med rene ord. Men det retoriske skytset de bruker er såpass heftig, at kronikken vanskelig kan leses som et uttrykk for «nøytrale» fagfolks bekymring. Enten det er tilsiktet eller ikke, fremstår Teksten til Røe og Eidem som et lærestykke på det kommunikasjonsrådgivningsbransjen kaller «en drittpakke». Dvs. at man i tilfeller hvor noen som står i veien for ens egne mål, har en status som gjør dem vanskelige å ta i åpent lende, må spore opp all informasjon som kan skade vedkommende. Dette må man dernest servere slik at det så effektivt som mulig;

a) ødelegger vedkommendes troverdighet,

og b) dreier debatten over på noe annet.

Så lenge Mads Gilberts meddelelser oppfattes som etterrettelige, vil han for folk flest befinne seg i en moralsk uangripelig posisjon: Vi har å gjøre med en høyt kvalifisert lege, som lett kunne skapt seg en formue som fettsuger og plastikk-kirurg for velsituerte, men i stedet velger han å oppsøke en situasjon med ubehagelige likhetstrekk til ghettoen i Warszawa i 1943. Her risikerer han sitt eget liv for å redde andres. (Israelske myndigheter nekter profesjonelle krigsreportere adgang til Gaza fordi det er for farlig der.) Fordi han i handling taler så klart og utvetydig for humanisme, vil et direkte angrep på Gilbert være en mediestrategisk kjempetabbe. Den eneste måten å «ta ham» på, er å ødelegge hans troverdighet som vitne.

Utfordringen med å levere en drittpakke er å unngå å bli skitten på hendene. Selv om man klarer å diskreditere og mistenkeliggjøre øyenvitnet Mads Gilbert, så er lidelsene til folk i Gaza så åpenbare at de vanskelig kan avfeies uten at man setter seg selv i dårlig moralsk lys. For å unngå å gå med i dragsuget er det for det første nødvendig betale avlat for den innsatsen Gilbert utvilsom gjør for folk i Gaza. Dernest må drittpakken leveres i en høyere saks tjeneste: Norske redaksjoners edruelighet og det offentlige rom.

Det er grunn til å gratulere de profesjonelle kommunikasjonsrådgiverne Røe og Eidem for førsteklasses spinndoktorskap med en usedvanlig kjapp og godt sammenskrudd drittpakke som mistenkeliggjør humanitær innsats og bidrar til å styre offentlig oppmerksomhet bort fra de ufattelige lidelsene til folk i Gaza.

Johan Fredrik Urnes er Cand. philol. i medievitenskap og lektor i kulturprosjektledelse ved Høgskolen i Lillehammer.