- Arne Arne!

Av: Thomas Skjennald

Husker du på slutten av 90-tallet da Per Ståle Lønning var banebrytende og kongen av debattprogrammer på TV. Med seg i panelet hadde han alltid en illsint eldre herremann hvis navn jeg ikke husker. Dette lemenet av en mann reiste seg i hvert program og var sint som ei fele mens han argumenterte så kameralinsens måtte rengjøres. Småmorsom ja vel, men «wear-out-effekten» var stor og det varte ikke lenge før han var uinteressant for både produsenter og publikum.

Husker du høsten 2008 da Mia Gundersen hadde delt så mye med det norske folk ingen klarte tanken på et helt show med damen. Vi var så mette på hofter, pupper, dårlige sjekkehistorier og adoptivunger i kulørt presse at vi rett og slett ikke maktet å ta i mot mer. Det var ingen grenser, vi visste alt og trengte rett og slett ikke mer Gundersen.

Så husker du garantert Ari Behns oppgjør med hele Norges monarkisynser Grimstad. Mye ble sagt om den saken, men Behn fikk blåst ut og jeg tror faktisk mange nordmenn var helt enig med Behn og familien. De var drit lei Grimstad og syntes nok det var til pass for han. Men så begynte unge Behn å fly i strupen på forfatter Erlend Loe. Akkurat da var også han i ferd med å bikke over, men heldigvis for både gemalen og resten av familien stoppet han og la sin vendetta til side for en stund.

Så hvorfor børste støv av disse tre sakene? Jo, jeg kom til å tenke på disse historiene i forbindelse med Politiets fellesforbund og deres leder som, skal vi si ustanselig de siste to årene, har fylt spaltene. Da jeg logget meg på Twitter i går var en av de første meldingene som poppet opp følgende:

@.....Er så møkkalei A. Johannessen¿. Jeg kunne ikke vært mer enig, jeg tror rett og slett Johannessen og Politiets fellesforbund nå er i ferd med å gå i samme fella som personene i de tre situasjonene jeg har nevnt over. Vel, egentlig to av dem og det kunne kanskje vært unngått hvis Johannessen og Co hadde en «svigerfar» i bakhånd som rådet dem til å ro ned, spare litt krutt og føle litt på omgivelsene.

Kommunikasjonsfaglig er politiets kamp for lønn og andre rettigheter for arbeidstakere interessant. De aller aller fleste av oss er jo tilhengere av at vi har et velfungerende politi i Norge. Selv de som nesten er straffbart langt ute på de politiske fløyene vil ha lov og orden på plass i samfunnet, noe som selvsagt innebærer skikkelige lønnsordninger. Men så er det måten det kommuniseres på, trykket som legges og timingen i det hele. Tonen og budskapene er krasse, vi får inntrykk av at her er folk skikkelig forbanna og de vil fighte med nebb og klør. Greit nok, men er du sint hele forbanna tiden så går det som med kompisen til Per Ståle Lønning – ingen gidder til slutt å bry seg.

Timing. Du må velge dine slag og porsjonere budskap og mål deretter. Noe må jo være viktigere og verd å satse mer på. Med Johannessen og Co virker det som alt er en kamp og det tas fortløpende uten pause. For ikke å slite ut mottakerne og opinionen kunne de kanskje sortert litt for oss og kjørt ekstra på det som er aller viktigst? Er alt like viktig å kjempe for? Mia Gundersen trodde alt var like viktig å dele, det gjorde at ingen ville se henne dele det hun tross alt lever av.

Oversikt og forståelse for landskapet er også viktig når det kommer til kommunikasjon. Du må vite hvor du befinner deg og hvem som eventuelt står i nærhetene. Johannessen og Co som altså er illsinte hele tiden og mener at alle sakene er like fordømt viktige velger også å snike i køen når det kommer til å fremme sine budskap. Det finns tider av året for lønnskamp og oppgjør, det finnes forhandlinger hvor kampene skal tas. Og det finnes en familie av store arbeidstaker-organisasjoner som sikkert har mange av de samme utfordringene. Det var kanskje familien som fikk roet ned Ari Behn tidligere i år, men jeg er ikke sikker på om Politiets fellesforbunds familie vil eller klarer det samme.

Vi har alle hørt eventyret om gutten som ropet ulv ulv. Kanskje ser vi noe av samme effekten for Johannessen og Co nå. Hvem vet, kanskje Arne Arne er blitt et begrep i Justisdepartementet?

Thomas Skjennald jobber til daglig i Norsk Kommunikasjonsforening som er landets største faglige interesseorganisasjon for kommunikasjonsmedarbeidere.