Det virker som av-sosialisering har fått sitt definitive gjennombrudd. Ikke bare som praktisk smitteverntiltak, men også som forretningsførsel, samfunnsideal og filosofi.

LinkedIn flommer over av glad-kristent promotert innhold av typen «Hjemmekontoret er det nye Hovedkontoret», og journalister, som har fått nok av å rapportere de siste smittetallene, skriver kreativt om at hjernene våre har forandret seg for godt. En så stor krise setter visstnok preg, og sørger for å omdanne våre behov. Maslows pyramide er herved utdatert, kall inn trellene så vi får bygget noe nytt! Det gleder mangt et økonomihjerte at man kan spare inn på både husleie, forretningsreiser, julebord og andre felleskapsgoder. Mange av disse tallhodene har jo alltid visst at slikt bare var bortkastet allikevel. Det finnes (selvfølgelig) en hel industri som står klar til å utnytte av-sosialiseringen, med alt fra software til hardware for å gjøre kontortiden så effektiv som mulig der hjemme. Hele avdelinger er på hjemmekontor og all gruppedynamikk flyttes over på skjerm, mens lojale medarbeidere forteller om hvor effektive de har blitt og at «alt egentlig kan gjøres på Teams». Undersøkelser viser at mange (avhengig av hvilke undersøkelser det er snakk om) ikke savner kontoret, men trives overraskende godt hjemmefra.

Det er ikke rart folk tviler på om «normalen» kommer tilbake, når det i veldig lang tid er overrapportert at av-sosialisering er bra og lønner seg. En ting er jo at «normaltilstanden» er subjektiv og til enhver tid i bevegelse. Før pandemien viste undersøkelser fra USA at over 70% av vanlige arbeidstakere ikke trivdes i jobben! Så ja, forbedringer er det alltid behov for. Men hjemmekontor og generell av-sosialisering er ikke svaret på dårlig ledelse eller behov for kostnadskutt. Forandring og fleksibilitet fryder, men over tid vil vi skjønne hvorfor vår lange historie som art ikke handler om isolasjon, men om avansert, og stort sett fysisk, samkvem.

Vi har utviklet sivilisasjoner basert på våre mest grunnleggende behov om å sameksistere, omgås, få anerkjennelse, bli sett, bli inspirert, blir irritert og oppnå noe større sammen, og ikke for å skape glattceller for effektiv monoproduksjon. En av de sterkeste driverne i markedsføring er nettopp den relativt basale innsikten om at sosial aksept styrer mange av våre valg, enten vi vil det eller ikke.

Vi fortelles at vi egentlig ikke trenger å jobbe så mye sammen, ei eller trenger å reise, handle, oppleve, kort sagt være blant andre folk også når smittefaren er over. Forskning gjort på chatbots viser at disse blir mer effektive når brukerne tror det sitter et menneske bak og følger med. Når vi faktisk tror det er tilfelle, oppfører vi oss ærligere og gjør fler transaksjoner. Man skulle vel tro at unge mennesker som er «digital natives» har det helt fint med helautomatiserte banktjenester, men det motsatte viser seg å være tilfelle, de ønsker menneskelig kontakt. For mennesket er ikke rasjonelt viser det seg hver gang vi forsker litt på det.

Vi er en art som dypest sett ønsker mye kontakt med andre mennesker. Det er flokkdyrets tunge, men uunngåelige skjebne. Vi blir ikke bedre i jobben av å sitte mye alene, kompetansebedrifter består jo ikke av siloer, men av denne til dels kaotiske flyten der vi omgås, deler, lytter, blir lyttet til, ser, smiler, nikker, misforstår, leser kroppsspråk, får innfall og ideer basert på halve samtaler i korridoren, ved kaffemaskinen osv osv. Dette kan ikke planlegges på et halvtimes Zoommøte der halvparten er på Mute.

Mye og bred kontakt med ordentlige mennesker er essensielt også i jobbsammenheng skal vi holde motivasjon oppe og levere på høyt nivå. Vi trenger også alenetid, og gjerne litt hjemmekontor for all del. Men å tro at vi har fått mindre behov for sosial omgang er misforstått. I markedsføring er synlighet blant andre, altså opplevd popularitet, en velbrukt påvirkningsstrategi. Det alle andre velger må være et riktig valg fordi gruppen rundt oss er det sterkeste tyngdepunktet i vår eksistens. Du får åndelig næring av andre mennesker, men via skjerm og email blir det mer begrenset naturlig nok. Jeg pleier å si at relasjoner etableres og forsterkes fysisk, mens det vedlikeholdes eller ødelegges via skjerm. Vi som jobber med etterspørsel for fysiske opplevelser, som feks Palmesus, ser at suget ikke avtar, heller omvendt. Hvis noe er Homo Sapiens i ferd med å bli FOMO Sapiens.

Vi står (nok en gang) overfor et fenomen som «forandrer alt». Vi har vært her før, og vi kommer hit igjen. Utover et politisk ønske om kontroll over befolkningen, har pandemien blitt en (u)lykkelig påminnelse om hvor avhengige vi er av hverandre på alle mulige nivåer, og at av-sosialiseringen derfor vil få en kraftig backlash på et eller annet tidspunkt. Dessverre for alle som nå lager seg fancy modeller og teorier rundt «Distance – the new intimacy» så er den forutsigbare fasiten at det er tett omgang, både meningsfull og meningsløs, med andre (mange andre faktisk) mennesker, som er selve livet. Så da vil de smarte jobbe på lag med naturen, og de ikke fullt så smarte jobbe for kortsiktig profitt.