Både Cathrine Hofland og Christopher Pons har trolig rett i at frekvens har mye å si for folks oppfattelse av reklame på internett. Jeg tør påstå at folk blir lei all reklame, hvis de utsettes for den nok ganger. Så ja, kvalitet fremfor kvantitet kan utvilsomt bidra til å minske opplevelsen av «støy».

Men Hofland tar feil, når hun hevder at det ikke er dataene i seg selv som er problemet, men hvordan man bruker den. Dette er et punkt som kanskje ikke er blitt tydelig nok belyst i debatten enda, men som for annonsørene faktisk bør utgjøre en større bekymring enn at folk er lei av reklame.

Flere aktører har nemlig avslørt at vanlige folks persondata er fullstendig på avveie. Et gjentakende løfte i vår bransje er at all informasjon som samles inn er anonymisert. Dette har vist seg ikke å stemme. Det svenske næringslivsmediet Dagens Nyheter kjørte nylig en artikkelserie der de avslørte at de for snaue 10.000 svenske kroner fikk kjøpe «anonymisert» persondata tilknyttet 300.000 svenske mobiltelefoner. Ved hjelp av denne dataen kunne de enkelt identifisere enkeltpersoners bosted og arbeidssted.

New York Times skrev i desember i fjor om hvordan populære apper brukt av newyorkere, hadde sporet mer enn 235 millioner lokasjoner fordelt på 1,2 millioner mennesker over en periode på tre dager. Her hjemme klaget Forbrukerrådet i fjor høst Google inn for Datatilsynet, fordi de mener selskapet driver med kontinuerlig sporing og overvåking av norske Android-brukere. 

Alt dette viser at den dataen norske annonsører bruker til å skreddersy og målrette sine nettreklamer gjennom ulike algoritmestyrte annonsesystemer, er problematisk i seg selv. I beste fall er den på etisk tynn is. I verste fall – og mest sannsynlig – er den ulovlig. Og dette bør bekymre annonsørene mye mer enn hvordan de skal redusere frekvensen på annonsene.