- Dere som har løst enveisbillett på KI-ekspressen uten bagasje, havner i helvete

«Lag et innlegg om kunstig intelligens og betydningen for alle som jobber med innhold». Det kunne vært prompten for å lage dette innlegget. Men det ble ikke slik. Jeg vil skrive selv. For jeg kan en del om skriving. Jeg vil påstå at det er min kjernedomenekunnskap etter mer enn 30 år i faget som journalist og kommunikasjonsmann.

Akkurat nå i skrivende stund er jeg dritlei kunstig intelligens (KI). Den effektiviserer arbeidsdagen min, men samtidig gjør den arbeidsdagen kjedeligere. For det går jo så raskt.

Før jeg satte meg ned for å skrive dette, kjente jeg på kjærlighet til KI. En ganske så blytung skriveoppgave, teknisk og detaljert, ble løst på relativt kort tid. Jeg slapp å tråle meg gjennom masse detaljer. Resultatet ble bra etter noen runder med spørring, presisering, småironisk kjefting og manuell finsliping.

Og dette er kjernebudskapet. Jeg vet det ble bra fordi jeg har domenekunnskap: Kunnskap om skriving, kunnskap om flyt, kunnskap og feeling om en artikkel er god (nok), strålende eller helt vilt bra. I tillegg har jeg domenekunnskap om området jeg/KI skrev om (denne gangen IT). Det gir meg trygghet i å vurdere både flyt og innholdets korrekthet. Den kunnskapen (i tillegg til flere andre) er også redningsplanken for mitt profesjonelle liv. Sammen med ny domenekunnskap som jeg tilegner meg fremover.

En av skribentens – eller egentlig journalistens – fremste egenskaper er nysgjerrighet. «Hvorfor» og «Hvordan» er antageligvis to av verdens beste ord. De setter i gang diskusjon, utdanner, beriker og provoserer. En av mine journalistiske mentorer gjorde enkle spørringer til sitt varemerke på IT-orienterte pressekonferanser i inn- og utland. Om det var fem eller fem hundre i salen spilte ingen rolle. Om presentøren var toppsjef eller fagnerd, likeså. Fra først rad kom det alltid: «Why»?

Det ble alltid diskusjon, det kom alltid detaljer, og berikende svar. Og han kunne spørre og vurdere svar og følge opp med nok et «why» eller et «how», fordi han hadde domenekunnskap og «så» funksjonaliteten i sitt eget hode. Stakkars den som i mottakende ende ikke hadde orden i sitt domenekunnskap-skap.

KI kan hjelpe oss med å få mer domenekunnskap – kunnskap som kan brukes i møter og samtaler med andre som også har domenekunnskap, og som drivstoff for å vedlikeholde den viktige nysgjerrigheten vi bringer til torgs når vi snakker med andre for å lage godt innhold.

For det er nødvendig med folk-til-folk-prat i KI-æraen også. Hvis jeg spør ChatGPT hvordan jeg har det eller hvordan det er å være meg, kan den aldri svare presist – for det vet bare jeg og det er helt unikt.

Jeg tror elsk/hat-forholdet til KI vil bestå, men pendelen vil svinge. Jeg har funnet ut at for å beholde min domenekunnskap om skriving, må jeg av og til skru av. Den stort sett gode opplevelsen av å bli lynladet av KI, tror jeg nemlig kan føre til at jeg blir blind over tid. Blind for detaljer, blind for finesse og blind for en formulering jeg smiler av – en som kom fra meg selv – som jeg fremdeles tror jeg, i akkurat den settingen, er den eneste som kunne ha kommet med.

Bottom line: Domenekunnskap, både absolutt og dynamisk, kombinert med nysgjerrighet, vil holde dere som er ordsmeder i arbeid også i årene fremover. Domenekunnskapen gir trygghet og kvalitet, mens nysgjerrigheten er motoren som holder oss relevante.

Dere som har løst enveisbillett på KI-ekspressen uten bagasje, havner i helvete. Et helvete hvor hver dag er lik, finurlighetene er borte og tankestrekene regjerer i et innholdsløst vakuum der ingen kan puste.

PS: Etter å ha skrevet dette, måtte jeg bare spørre: «Vurder dette innlegget. Det er myntet på Kampanjes lesere.» Prøv så får du svaret. Q.E.D.