KOMMENTAR

Kommenterer Aschehoug-stunt: Aschehoug sendte fiktive leserinnlegg til Aftenposten og VG for å skape blest rundt den nye boka til Helga Flatland,

- Kjære Frode Thuen, bør jeg skille meg fra reklamebransjen?

- Når er det et stunt, eksperiment eller «utforskning av grenser»? spør Erik Heisholt i denne kommentaren.

Publisert Sist oppdatert

Kjære Frode Thuen,

Bør jeg skille meg fra reklamebransjen? 

Jeg har stått i et turbulent ekteskap med reklame- og kommunikasjonsbransjen i snart førti år. Vi har hatt gode og dårlige tider. Men nå sitter jeg her mer forvirret enn noensinne, og trenger dine råd: Skal jeg bli og kjempe, eller pakke kofferten og flytte ut? Grensene i eksteskapet viskes ut. Sannhet og løgn. Tydelighet og diffushet. Hvilke verdier skal jeg holde fast ved i et ekteskap som oppmuntrer til å pushe grenser, skyve normer og eksperimentere, men som også smører ut skillelinjer man ikke engang tenkte på at eksisterte?

Nå har Aschehoug og Morgenstern Reklamebyrå havnet i en Mini-Amy. Sendt inn «leserinnlegg» til Aftenposten og VGs samlivsspalter, under falsk identitet, for å promotere Helga Flatlands nyeste bok

VG har avpublisert spalten, og Aftenposten har fjernet tre innlegg

Kritikken er massiv: 

Man mener forlaget og byrået har brutt publikums tillit, utnyttet redaksjonelle formater og manipulert medier og lesere. 

Aschehoug svarer at hensikten var å utforske grensen mellom fiksjon og virkelighet, at dette var ment som et litterært eksperiment, ikke en test av redaksjonelle rutiner.

Som reklamebransjens ektefelle vet jeg ikke om jeg er litt imponert, eller litt trist. I seg selv forvirrende. Jeg har så mange spørsmål, Frode. 

Når er det et stunt, eksperiment eller «utforskning av grenser»? Hvem «eier» da grensen? 

Betyr det å utfordre konvensjoner, også å bryte publikums tillit? 

Når løgn blir pyntet som kunstnerisk frihet, risikerer vi da å skape en kultur der «alt kan forsvares», og hvor tillit blir en utdatert verdi? 

Samtidig minner jeg stadig min mor om, når hun peker på en artikkel i Aftenposten eller VG og sier: «Dette var interessant!», at det faktisk er noen som har betalt for at hun skal synes nettopp dét. 

Hver dag blander mediene redaksjonelt og betalt innhold, med helt passe tydelig merking. 

Aftenposten får selv kritikk for å ha skjulte agendaer og for å påvirke politisk retning. Er ikke det også subtil propaganda, forkledd som journalistikk? 

Hvor går linjen mellom lovlig påvirkning og uetisk manipulasjon? Og er det lov for Aftenposten, men ikke for Aschehoug? 

I en tid da verdensledende politikere lyver og visker ut grensedragninger, har vi ikke da et særlig ansvar for å ikke ytterligere bidra til at løgn blir akseptabelt? 

Hvis det er «lov til» å vente til målet er nådd før man forteller sannheten, hva slags moral er det? 

Som gift med reklamebransjen føler jeg meg nå derfor forvirret og splittet. Jeg elsker jo faget, ideene og kraften i kommunikasjon, hvordan jeg kan bruke dette til å endre ting til det bedre. 

Derfor spør jeg deg, kjære Frode: Bør jeg skille meg fra reklamebransjen, eller bli og kjempe videre? Hilsen forvirret reklame-ektemann.

Denne kommentaren ble først publisert på Linkedin og er gjengitt med tillatelse.

Powered by Labrador CMS