Avstanden mellom kommunikasjonsutdanninger og kommunikasjonsyrket er stor. Kanskje det - ironisk nok - er for dårlig kommunikasjon mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet?

Å ta en utdanning handler i all hovedsak om å tilegne seg relevant kunnskap og kompetanse slik at man kan være en bidragsyter til arbeidslivet etter endt utdanning. Timeplanen til oss studenter som skal bli kommunikatører består som oftest av interessante, relevante fag – som i utgangspunktet passer godt med behovet til våre fremtidige arbeidsgivere.

Likevel opplever vi som studenter at skolehverdagen ikke er tilstrekkelig koblet opp mot de faktiske utfordringene som møter oss når vi nå er ute i praksis. Etter bare noen uker i praksis, erfarer vi at de typiske arbeidsoppgavene en kommunikasjonsrådgiver bruker dagene sine på ikke er godt nok omhandlet i vår utdanning. Som studenter får vi presentert sjekklister for hvordan man skal skrive en pressemelding eller en kommentar (slik som denne). Vi lærer hva som er godt språk, og vi lærer om når og hvordan en pressemelding skal sendes ut i verden.

Vi lærer derimot lite om uforutsette hendelser som kan skje når vi jobber med en arbeidsoppgave. Eksempelvis opplevde vi at denne kommentaren faktisk startet med et utkast til pressemelding om at Trigger har praksisstudenter på plass, men endte opp som en kommentar fordi redaksjonen i Kampanje vurderte at det kunne ligge en kime til videre diskusjon her.

Det skal være en forskjell mellom akademiske studier og praktisk yrkesutøvelse. Kanskje vi er urettferdige når vi insinuerer at institusjonene ikke er koblet godt nok opp mot arbeidslivet, men når de fleste kommunikasjonsutdanningene har ambisjoner om å være praksisnære, så er vår påstand at det er rom for forbedring.

«Vi trenger å vite mer om den daglige dialogen med samarbeidspartnere og målgrupper. For å få til dette må institusjonene snakke mer og bedre med kommunikasjonsfolk der ute.»

Her er fire konkrete forslag til hvordan vi kan gjøre utdanningene våre mer relevante - og dermed bedre:

1. Kommuniser bedre med yrkesutøvende kommunikasjonsfolk der ute.
Dialogen kan ikke alltid være overordnet. Det kan ikke bare dreie seg om de større temaene knyttet til strategi og omdømme. Våre første oppgaver som nyutdannede kommer ikke nødvendigvis til å være å legge strategier for en større internasjonal virksomhet eller lage en kampanjeplan for en norsk organisasjon. Vi ønsker å lære mer om de mindre oppgavene, de uforutsette tingene som dukker opp underveis. Kanskje er det umulig å forberede oss på nøyaktig hva som møter oss i arbeidslivet, men ettersom både studenter og faglige ansatte ønsker å tilhøre en utdanning som er virkelighetsnær, så bør i alle fall høgskolene fortelle oss at det er disse «små» oppgavene en stor del av yrket vårt ligger. Vi trenger å vite mer om den daglige dialogen med samarbeidspartnere og målgrupper. For å få til dette må institusjonene snakke mer og bedre med kommunikasjonsfolk der ute. Kanskje bør utdanningsinstitusjonene etablere en tettere dialog med Kommunikasjonsforeningen? Eller med byråer og kommunikasjonsavdelinger i offentlige institusjoner?

2. Forny case-oppgavene.
De praktiske eksemplene på arbeidsoppgavene fra arbeidslivet er gode, realistiske og vi lærer mye av å jobbe med dem. Her kommer vi imidlertid tilbake til at de ikke har de uforutsette hendelsene som en «ekte» jobb fra arbeidslivet har. Hadde det vært mulig å gjøre case-oppgavene vi får fra bedriftene i arbeidslivet enda mer realistiske? Og kanskje mer orientert på flere av de mindre og faktiske oppgavene. Vi tror dette ville bidratt til å ruste oss for den faktiske jobben vi skal utøve en gang i fremtiden. Og enda bedre hvis bedriften selv gir oss tilbakemelding og evaluering. Dette ville bidratt til å sikre at virksomhetene får nye impulser og kunnskap fra studentene, samtidig som at studentene får en mer praktisk tilnærming til kommunikasjonsrådgiveres oppgaver, verktøy og arbeidsmetoder.

3. Gi oss innblikk i arbeidsprosessene bak kommunikasjonsarbeidet.
Som studenter lærer vi trolig det meste man trenger knyttet til forholdet mellom forretningsstrategi og kommunikasjonsstrategi. Vi har et godt pensum knyttet til omdømme, og teorien knyttet til medievitenskap er nok også vanskelig å identifisere mangler ved. Likevel savner vi en praktisk forståelse av kommunikatørers arbeidsprosesser. De prosessene som viser sammenhengene mellom strategi, ulike innsikter, idéutvikling, kreativitet, prosjektarbeid, historiefortelling, produksjon, gjennomføring og ikke minst evaluering. Vi tror dette vil bidra til å ruste studenter for både praksis og arbeidsliv. Får studenten disse perspektivene presentert under utdanning, stimuleres studenten til videre refleksjon av karriere, og får et enda mer virkelighetsnært forhold til arbeidslivet. Og ikke minst en ny drivkraft for de dagene man sitter i forelesning.

4. Kontinuerlig revidér og evaluer fagenes innhold, og sjekk at dette samsvarer med bransjens utvikling.
Dette vil bidra til bedre sammenheng mellom teori og praksis. Under revidering av emneplaner vil det være hensiktsmessig å rådføre seg med eksterne fra arbeidslivet slik at man kan sette sammen et mer praktisk utdanningsløp. Kombinasjonen av løpende innspill fra dyktige faglige ansatte og relevante bransjefolk vil skape det beste utgangspunktet for utdanningsløpet.

Det bør bygges en enda bedre bro mellom teori og praksis slik at de blir enda mer relevante for hverandre. All teori kommer i utgangspunktet fra praksis. Det bør komme enda bedre til syne i utdanningsløpet vårt.

Av: Sunniva Tønsberg Gaski, student ved Høgskulen i Volda, Sandra Helene Dvergastein, student ved Høyskolen Kristiania. Begge praksisstudenter i Trigger Oslo