Er du alaina? Nei, jeg er ikke helt alaina, men kommer sammen med tanker om anglifisering. «Vi må ty til engelsk for ordet finnes ikke på norsk» eller «norsk er et fattigere språk enn engelsk». Dette har du kanskje hørt før, men er det sant?

Språkrådet mener at det ikke finnes noe sikkert svar, men det sies å være i alle fall over 300.000 ord i norsk og nærmere 500.000 i engelsk. Disse tallene er basert på ordbøker, og forteller mer om utvalget av ord enn om språket. En dansk artikkel forklarer at tallene er ubrukelige til å gjøre sammenligninger, fordi det handler blant annet om hvor mange ord som faktisk er i bruk og innflytelse fra andre språk. 

Språkrådet er enig med danskene i at vi får ulike svar ut fra hvilke kriterier vi setter: Alt fra aktivt/passivt ordforråd og arven fra dansk og norrønt, til hvordan vi teller dialektord, slangord, vitenskapelige ord, utenlandske ord og gammeldagse ord..

Både på dansk og norsk kan vi  sette sammen ord helt på sparket, og lage så mange og lange nyord som vi ønsker, og hvordan teller vi så disse? Hvordan skal vi for eksempel telle de to lengste ordene på norsk:

«Minoritetsladningsbærerdiffusjonskoeffisientmålingsapparatur» har for eksempel hele 60 tegn, og ville bestått av mange ord på engelsk.

Det samme gjelder med «Fylkestrafikksikkerhetsutvalgssekretariatslederfunksjonene» på 58 tegn som tar en fin andreplass i lengdemesterskapet. .

Strekker ikke norsken til?
Vi kan vel konkludere med at det ikke er antallet ord i språket vårt, og heller ikke ordlengden eller muligheten for kreativitet, som gjør at vi fyller på med engelsk. Forklaringene på hvorfor, er mange og forståelige:

Vi blir daglig påvirket gjennom musikk, serier og sendinger i alle kanaler – på engelsk. På studier skjer mye av innlæringen gjennom pensum på engelsk, og i tillegg kommer fagspråk ofte først på engelsk, og det tar tid å finne norske avløserord.

I Adresseavisen 15. juni skriver direktør i Språkrådet, Åse Wetås, at vi trenger et norsk fagspråk som er aktuelt og tilpasset den offentligheten det skal virke i, og som er tilgjengelig for innbyggerne. Språkplanen må være godt forankret i de overordnede strategiene, og den må bygge på kvalitetssikret kunnskap, ikke på antakelser.

Språket er i stadig utvikling
Barn suger til seg språklærdom fra de blir født, og det er helt en fantastisk periode i livet for å fylle på med kunnskap om mange språk. Da æ va lita skifta vi over til bokmål når vi leika, mens i Gnist barnehage i Ålesund byttes dialekten iblant ut med engelsk, skriver NRK. Dette er påvirkning fra film, YouTube-videoer og andre barn med engelsk som morsmål, sier pedagogisk leder. Hun sier også at barna er klar over at de trekker inn et annet språk i leken, og at de gleder seg til å lære mer engelsk på skolen.

Til og med Norges statsminister lar engelsk grammatikk skinne gjennom når hun i et intervju på NRK Nyhetsmorgen sa: «Regjeringen har møtt med de andre partiene». Ingen lånord her, men likevel skurrer det i det grammatiske norskøret.

Ungdommer reflekterer også over utviklingen, og som Ane Flatebø nylig skriver i Aftenpostens «Si det-spalte»: «Nå mener ikke jeg at et par engelske ord truer hele det norske språket, men jeg skulle ønske at det var jeg som bestemte når jeg bruker og ikke bruker engelsk.»

Er jeg aligna - eller i utakt? Godt spørsmål, jeg vet jammen ikke. Men det er mange muligheter for god norsk her: vi kan si at vi er samkjørt, vi er på linje, vi er koordinert eller noe er forankret med mange.

Jeg adresserer problemet - og sender det i posten? Hva er feil med å ta tak i problemet?  Å falle i forelskelse - romantisk, men direkte oversatt og ikke for dem med høydeskrekk.

Jeg kan relatere (det refleksive pronomenet «meg» er utelatt). Vi sier helst at du relaterer deg, han relaterer seg, vi relaterer oss.

Wergeland mot Shakespeare
Helene Uri skriver i boka Hva er språk? at det er nokså vanlig at en femåring kan cirka 10.000 ord. Det samlede ordforrådet i et språk har neppe mye å si for de individuelle tallene. Uri mener derimot at det ofte er ordforrådet til de enkelte som er problemet, når folk klager over at ordforrådet i norsk er for lite.

Visste du forresten at Wergeland brukte cirka 58.000 ulike ord, Hamsun 33.000–34.000 og Shakespeare cirka 29.000? Så hvor fattig er egentlig vårt eget språk? Er det nyttig å stoppe opp litt, og reflektere over Wergelands ordrikdom?

Og tenke over om en engelskmann ville ha forstått deg, dersom du hadde puttet inn norske ord – helt random - i setningene dine, eller om vennen din hadde hengt med dersom du la inn franske gloser - helt alétoirement?

Er det ikke kjekt å kunne mange språk, men å snakke ett om gangen? Eller som forfatteren av «Si det»-innlegget skriver – at vi selv bestemmer når vi bruker de ulike språkene vi kan. Og ikke helt random, liksom