Men til tross for at pengene som kommer fra strømmeselskapene nærmer seg milliarden, sier Monday Productions-sjef og tidligere Big Brother-produsent, Lasse Hallberg, at «det ikke er nok til å leve av». 

- Det er vanskelig å forholde seg til det NFI påstår. Er det for ett år eller en periode hvor produksjonene strekker seg opp til to år, og har de innberegnet «Mission Impossible»-filmens forbruk i Norge i 2021, som får støtte av insentivordningen, men som nå ikke blir noe av i år, spør Hallberg.

Han minner også om at pågående produksjoner kan være spredt over flere år.

- Men om det er riktig er det jo fint, og jeg forutsetter at de ikke regner inn Viaplay her, sier Hallberg.

NFI opplyser til Kampanje at estimatet ikke inkluderer studioproduksjoner som «Mission Impossible». Det er kun snakk om strømmeaktørenes investeringer.

Hallberg har arbeidet i en årrekke i den norske film- og tv-bransjen. Han er godt kjent her til lands for sine reality-produksjoner, og svensken var blant annet den første til å bringe «Big Brother»-konseptet til Norge.

Selv om det investeres stadig mer fra utenlandske strømmeaktører, er fortsatt norske produksjonsselskaper helt avhengig av å samarbeide med norske mediehus for å overleve, ifølge Hallberg.

- Produksjonsmessig i Norge er det ikke nok til å leve av. Vi er nødt til å forholde oss til lokale mediehus og kanaler – de samme partnerne som vi har jobbet med i 30 år gjennom kommersiell TV. Men det settes et press på dem, sier Hallberg.

Han ser samtidig flere fordeler ved å samarbeide med de utenlandske strømmegigantene.

- Beslutningshastigheten er én. Man får ikke bare raskere ja, men også nei. De som først slår til på ting får det stort sett så lenge de møter våre kvalitetsmål og hva det vil koste. Også har de større økonomiske muskler, og det legger press på norske mediehus, sier Hallberg.

Investeringene til de lokale mediehusene anslår Kampanje til rundt to milliarder kroner. TV 2 er den største innkjøperen og investerer omkring 850 millioner kroner i eksterne TV-produksjoner, mens NRK sitt nivå lå på over 450 millioner kroner i 2020. I tillegg legger Kampanje til grunn at Discovery bruker rundt 500 millioner kroner og Nent-gruppen et par hundre millioner kroner på norske TV-produksjonsselskaper. 

Heller ikke Virke Produsentforeningen er helt trygge på tallene, men produsentforeningens, Åse Kringstad, ønsker strømmegigantene velkommen som en ekstra finansiell bidragsyter.

- Jeg kjenner igjen tallene fra rapporten. Jeg vet ikke om det er helt vanntett siden tallet er et estimat, men at det investeres i norsk innhold, det er veldig positivt. Vi ønsker at det skal bli et finansieringsbein for både norsk TV-innhold og filmer, ikke istedenfor, men i tillegg til de finansielle grunnmurene vi har fra før av i kringkastere og filminstituttet, sier Kringstad til Kampanje. 

Selv om Kringstad gleder seg over de finansielle fordelene ved internasjonalt engasjement, så understreker hun at det også finnes haker ved slike samarbeid. Hun stiller spørsmål omkring rettighetene til innholdet når de internasjonale strømmegigantene sender ut sine bestillinger.

- Pengene er én ting, men hvordan er rettighetssiden i alt dette her? Vi er opptatt av at når strømmeaktørene kommer inn i finansieringen, så skal likevel produsentene ha hendene sine rundt produktet i størst mulig grad, og sitte igjen med rettighetene, med mindre man vil selge seg ut. Jeg tror den samme rapporten som ble nevnt tidligere viser at 70 til 100 prosent av eierskapet til innholdet er hos strømmeaktørene, sier Kringstad.

Forhandlingene mellom produksjonsselskaper og strømmegigantene har frem til nå ofte basert seg på at strømmeaktørene kjøper og eier innholdet. Kringstad forteller at Netflix nå ser til variasjon i sin forretningsmodell.

- Under Arendalsuka var jeg i et møte med Netflix hvor de signaliserte at de nå ønsker å få en større bredde på forretningsmodeller. At de nå ønsker å gå inn med investeringer i hele spektere fra fullt utkjøp av rettigheter til å kun kjøpe visningsrett til innholdet. Det er vi jo positive til og det gir gode signaler, sier Kringstad.

Det betyr at strømmegigantene og produksjonsselskapene eksempelvis kan inngå en tidsavgrenset avtale hvor innholdet, som produksjonsselskapene da eier, er tilgjengelig hos en strømmegigant i et gitt tidsrom.

- Da mener jeg at produsentene må vise fleksibilitet. Men dette er noe vi må fortsette å bygge på. Så ligger innholdet i katalogen til produksjonsselskapet slik at man ikke gir bort eierskapet sammen med visningsretten, sier Kringstad.

Tilbake hos direktøren i NFI, Kjersti Mo, innrømmer hun at strømmegigantenes inntog også byr på noen utfordringer:

- Enkeltaktører vil kunne oppleve negative ringvirkninger, dette gjelder for eksempel visningsaktører som kinoene, og eventuelt om formater, som for eksempel spillefilmen, over tid nedprioriteres av strømmeaktørene. Det kan også være en utfordring at beslutningsmakten for hva som produseres i større grad legges til strømmeaktørene noe som på sikt kan gå ut over bredden av fortellinger. Her vil Norsk filminstitutt og midlene vi tildeler være med på å sikre et fortsatt bredt tilbud, sier Mo.

At flere enn lokale mediehus ønsker å investere i norsk film og Tv mener Norsk filminstitutt (NFI) er en positiv utvikling. Mo ser heller ikke på dette som noen konkurranse, slik Motion Blur-produsenten Espen Horn kunne fortelle Kampanje mandag. 

- De som sitter og er i ekspertutvalget hos NFI må også ta innover seg at de sitter og innvilger penger som en «konkurrent» av for eksempel en strømmetjeneste, eller andre alternative distribusjoner, eller en kombinasjon, sa Horn.

Det avviser Kjersti Mo.

- Vårt mål er at et størst mulig publikum skal se gode norske filmer og serier, uavhengig av plattform og finansiører. Det er vanskelig å se en situasjon hvor mer penger til norsk film- og TV-industri i sum, eller at mer norsk innhold blir tilgjengelig, vil være negativt for bransjen eller for publikum, sier direktør i NFI, Kjersti Mo.