Gulliksen forteller at han syntes fortellingen om Jan Wiborg på et menneskelig plan også er veldig viktig.

- Det er en del mennesker som går inn i prosesser med hud og hår og ofrer mye av seg selv, helse, økonomi og selvbilde i å engasjere seg i politiske saker. Det viser hva som kan skje når fagfolk føler seg overkjørt. Og uansett hva som skjedde på hotellrommet i København er det ingen tvil om at livets han fikk en veldig knekk ved å være en del av den prosessen uten at det nødvendigvis har skjedd noe galt, sier Gulliksen og legger til:

- Fortellingen om han som enkeltmenneske har vært fascinere for meg som dokumentarskaper for jeg syntes det er interessant med folk som fortsetter der andre slipper, hva er prisen for de som aldri gir seg?

- Er målet å fortelle om saken til et nytt publikum eller grave frem ny informasjon?

- Det er et prosjekt som har ambisjoner om å drive god undersøkende journalistikk. Jeg har tidligere jobbet med undersøkende dokumentarjournalistikk i «Dokument 2» . Det som jeg syntes var spennende da true crime kom for fullt for noen år siden var at man kunne drive en ny form for journalistikk, hvor man ikke alltid trengte å ha en god hypotese på forhånd som man måtte ut å dokumentere, og hvis man ikke klarte det, hvis man ikke klarte å bevise noe så falt saken. True crime har styrken ved at den kan undersøke flere retninger og finne informasjon som taler både for og mot ulikt teorier, og trenger ikke alltid å konkludere. Det syntes jeg er en spennende utvikling. Undersøkende journalistikk i serieformat har fått en renessanse. 

Her kan du se traileren til «Mannen som falt»:

«Mannen som falt» er en av to nye true crime-serier Discovery kommer med i første halvåret av 2020. «Estonia», en dokumentar om Estonia-forliset i 1994 vil ha premiere på våren. I fjor prøvde Discovery seg på true crime-formatet for første gang med serien «Drapet i Holmenkollen». Premieren på den ble kun sett av 122.000 nordmenn.

Kommunikasjonsdirektør Espen Skoland i Discovery Networks Norge sier følgende om hvordan «Drapet i Holmenkollen» gikk på TVNorge og Dplay og deres ambisjoner for true crime-sjangeren:

- True crime er en relativt ny sjanger for oss. Dette er en sjanger vi utforsker. Denne typen programmer er ressurskrevende, men vi er i ferd med å bygge opp en katalog på området og «Drapet i Holmenkollen», som var den første store satsingen vår, gikk veldig bra digitalt. I vår har vi både «Mannen som falt» og «Estonia», og vi har flere programmer som vi planlegger, sier Skoland til Kampanje.

Les også: Lover oppsiktsvekkende opplysninger i ny true crime-serie om Estonia-forliset

Gulliksen sier han er spent på reaksjonene på serien.

- Jeg er ikke er så spent på anmeldelser og rating, men om det kommer frem noe nytt. Kan serien utløse tips eller informasjon eller dokumenter blant publikum?

- Også kjenner man alltid på frykten om man har gjort noe feil, gjort en gal vurdering. Den angsten sitter jo dypt i magen, den slipper ikke taket før etter serien er ferdig og gå, og vel så det. Så man gruer seg jo litt, fortsetter Gulliksen.

Han sier det er spesielt når man jobber med en sak som er 25 år gammel. 

- Det er det ikke alltid man kan dobbel- og trippelsjekke alt. Det er mennesker som er borte og ikke kan svare for seg. Også kan man aldri helt kontrollere publikums reaksjoner og hvordan ting oppfattes. Det er en cocktail av bekymring. 

- Hvor langt kan man gå i å antyde at andre sto bak?

-Det er et godt spørsmål. Denne saken har vært preget av rykter, mystikk og konspirasjonsteorier i 25 år, som ikke har avtatt. For oss så har utgangpunktet vært å gå inn og rett og slett granske all informasjon, all politietterforsking og granskningsarbeidet Stortinget gjorde i år 2000, på nytt, og ikke minst å snu så mange steiner som enda ikke har blitt snudd som mulig. Det er ikke nødvendigvis for å bevise én retning. Vi har hatt et ønske om å gå inn i alle de tre retningene, ulykke, drap og selvmord, vi har jobbet utfra at vi ønsker å finne informasjon som taler både for og mot alle de tre retningene, sier Gulliksen.

På spørsmål om de møtte mange som ikke ville uttale seg i arbeidet med serien forteller Gulliksen at noe av det vanskeligste har vært å finne folk. Særlig siden Wiborg døde i Danmark for 25 år siden. Gulliksen forteller at flere av vitnene også er eldre og kanskje ikke å finne på Facebook.

- Det ene øyevitne heter Birte Jensen, og Jensen er jo som Hansen i Norge. Da må man ringe på dører. Det har vært en utfordring. Når vi først fikk tak i folk ville mange prate om saken, sier Gulliksen som forteller at mange norske politikere ønsket å snakke om saken.

- Først og fremst fordi politikerne syntes saken var utrolig spennende. Det er en av få store politiske beslutninger hvor man ikke har kjent utfallet på forhånd. Den hadde så mange plottwist og står igjen som en av de store rysare i deres karriere, sier Gulliksen.

- Har dere prøvd å grave i retningen om at det ikke var et selvmord?

- Ja, vi har forfulgt vitnemål og spor inn i de kriminelle miljøene, sier Gulliksen.

- Hva med folk med økonomiske eller politiske interesser?

- Ja vi har undersøkt ubesvarte spørsmål i denne saken så langt det har latt seg gjøre. Nye spor og nye retninger, kriminelle. Det er helt konkrete vitnemål, navn og teorier som eksisterer som vi har gjort alt vi kan for å konfrontere og sjekke ut. Det at Wiborg var involvert i en stor politisk sak setter ikke nødvendighets et erlikshetstegn med dødsfallet. Han var i en varsler-aktig rolle. Han var en offentlig karakter som truet med å offentliggjøre bevis som han mente kunne vise at Stortinget ble ført bak lyset da de vedtok Gardermoen. Så han var i en sårbar og politisk situasjon, i tillegg til at han var i økonomisk vanskelig situasjon, fordi han hadde jobbet med saken i to år uten å få betalt, sier Gulliksen.

Han forteller at de går opp ulike linjer med tanke på det de har fått inn av tips og teorier.

- Jeg tror også det er viktig å si at den politiske prosessen som foregikk var knallhard, men den var som politiske maktprosesser skal være, de skal være knallharde. Jeg tror at i den grad det foregår ulovligheter i politiske prosesser så er det i flere lag utenfor det som foregår i Stortinget.  Vi ledes mer inn i en underverden i Oslo, så føles den ganske frikobla fra det politiske miljø, sier Gulliksen.

- Kommer dere til å peke på noen potensielle gjerningsmenn?

-Ja, det er personer og miljøer som blir konkret pekt ut som vi også har konfrontert.

Gulliksen forteller at de har hatt et åpent undersøkende oppdrag.

- Vi har aldri hatt mål om å bevise at han ble drept. Det er viktig å skille mellom hva som er folks teorier og hva som er fakta i saken. Publikum i true crime får i større grad mulighet til å gjøre seg opp en mening og få vektet informasjonen de får på bordet, sier dokumentarskaperen.

Gulliksen mener det i vår tid er viktig å kunne gjøre større undersøkende graveprosjekter basert på journalistiske prinsipper, særlig i samfunnsvesnetlige saker som er myteomspunnet.

- Nettopp fordi det finnes så mange andre alternative steder å hente brudstykker av informasjon og sette det sammen som gjør at man kan havne på helt feil sted, fortsetter han.

- Det har vært kritiske stemmer til true crime. Hva tenker du om å lage tv-underholdning av et dødsfall?

- Det skjønner jeg godt og det skal debatteres. Jeg føler at hvis man jobber etter journalistiske prinsipper så syntes jeg det er et godt verktøy både for å kunne vurdere en sak eller om en ide har livets rett og for å vurdere hvordan man jobber underveis og hvordan man publiserer. Men det er en veldig hårfin balansegang. Det krever, hvert fall for oss, hvor du i tillegg har et selvmord, hvert fall det som er sett på som et selvmord, så har du elementer som krever ekstra varsomhet, så må man hele tiden stille seg selv ubehagelige spørsmål, og ha de diskusjonene, svarer Gulliksen.

Han mener man må vokte seg litt for å kalle det «tv-underholdning».

- Det er ikke det man driver med, man driver med undersøkende journalistikk i dokumentarformat. Så man lager ikke et alternativ til «Idol» eller «Skal vi danse». Du lager et alternativ til «Brennpunkt». Det er på en måte en ny sjanger som har gitt undersøkende journalistikk en renessanse, større budsjett og bedre sendetid, men det som må ligge i bunn er et journalistisk samfunnsoppdrag. Selvfølgelig må det være god fortellerteknikk men det gjelder alt som går på tv, enten det er «Dagsrevyen» eller «Debatten». Til syvende og sist skal man drive samfunnsnyttig arbeid. Det er vanskelig og jeg skjønner godt noen mener true crime-serier er for tendensiøse eller at det er for mange sånne programmer. I vårt tilfelle har det vært helt sentralt at man har hatt en nær og god dialog med de pårørende, uten det så hadde vi ikke laget det, avslutter Gulliksen.