Rekordmange ville lage krim-TV i fjor - nå er politiets nye «true crime-policy» klar

For et drøyt år siden skrev Kampanje at Politidirektoratet så seg nødt til å utarbeide en ny policy for politiets medvirkning i TV-produksjoner etter svært høy pågang fra produksjonsselskaper.

Nå er endelig de nye retningslinjene, som politiet skal dele med produksjonsmiljøene, klare.

Samtidig som TV-publikummets interesse for politiarbeid og uløste mysterier fra den norske kriminalhistorien har sett ut til å øke, har norske TV-produsenter stått bak en bølge av såkalte «true crime»-serier de siste årene.

Siden sist Kampanje omtalte politiets policy, har et flust av nye true crime-serier gått på lufta eller blitt annonsert, som «Vålnes-saken», «Baneheia - kampen om sannheten», og «Therese - jenta som forsvant», i tillegg til de kommende seriene om Dung Tran Larsen og Martine Vik Magnussen. NRK-suksessen «Exit» er også blant seriene der politiet har bistått.

Når Kampanje møter kommunikasjonsstabens leder Hilde Ebeltoft-Skaugrud og seniorrådgiver Sidsel Aarsnes Linden, forteller de at antall henvendelser fra produksjonsselskaper, frilansere og mediehus i 2021 lå på 135. I forfjor sluttet de å telle da antallet henvendelser nådde 100.

- Den første rapporten kartla veldig godt den type produksjoner som fantes der ute, så på målgruppene, og hva slags type konsepter som var i vinden, sier Linden, som har det overordnede koordineringsansvaret for feltet opp mot politidistriktene og særorganene.

- De største endringen fra forrige rapport er at vi har laget en veileder for hvordan vi skal ta imot, behandle og prioritere henvendelsene som kommer inn. Det samme gjelder hvordan produksjonsselskapene skal henvende seg til oss, fortsetter hun.

Før politiet satte i gang arbeidet i 2020, ønsket flere en permanent arbeidsgruppe som kunne jobbe videre med feltet - noe man ikke lyktes i å lande. Ebeltoft Skaugrud understreker likevel at selv om rapporten nå er ferdig utarbeidet, er arbeidet på ingen måte over, ettersom dette er hva de kaller et et «levende dokument». Hun mener det stadig dukker opp nye konsepter.

- Medieverden utvikler seg i en rasende fart. Det vil hele tiden dukke opp nye behov, og deretter justeringer, sier hun

Kan takke ja til «alle» type serier

De to forteller at de stadig får henvendelser om true crime-serier, men at også serier der man følger politihverdagen, slik som i «Blålys», er blitt svært populært.

- Utgangspunktet vårt er at vi ønsker å fremme åpenhet. Å vise alle disse flotte politifolka og den viktige jobben de gjør er godt for politiets omdømme. Et ønske om åpenhet ligger i bunnen, men da må man velge de riktige prosjektene, for det er jo ikke en hemmelighet at dette trekker ressurser, sier Ebeltoft-Skaugrud.

- Når det kommer til uoppklarte saker, så handler det om å fortelle folk mer om gamle saker de har hørt om. Saker som kan ha rammet familier, lokalsamfunn eller også preget hele landet. Ved å sette søkelyset på disse sakene kan man åpne opp noe, og kanskje få en løsning til og med. I alvorlige saker ønsker politiet å prøve å bistå på den måten man kan, innenfor rammer av ressurser, legger Linden til.

Hun fortsetter:

- Det er også en vanskelig avveining knyttet til mulige forhåpninger hos pårørende om å finne løsning på gamle saker der politiet har avsluttet etterforskningen, for eksempel. Eller at det kan bli en betydelig belastning for pårørende å få rippet opp i gamle sår ved at det blir laget en serie om en sak.

I forkant av rapporten hadde flere i politiet etterlyst sjangerkrav på hvilke type produksjoner de skulle takke ja eller nei til. I den nye rapporten slås det fast at det er kvaliteten på henvendelsen og det mulige fremtidige produktet – ikke sjanger – som skal avgjøre om politiet ønsker å delta eller ei.

- Det har nok satt seg litt skepsis til visse sjangere etter at den tidligere Riksadvokaten advarte politiet om å bli en del av «underholdningsindustrien», sier Linden.

Ebeltoft-Skaugrud sier at det blir feil å «spenne bein» på gode ideer eller konsepter på grunn av sjanger.

- For eksempel sa Økokrim-sjefen ja til å bistå NRK-serien «Exit». Resultatet ble jo fantastisk! Politiet fikk muligheten til å synliggjøre samfunnsoppdraget vårt, og å fortelle folk om hvitvasking og økonomisk kriminalitet, sier hun.

- Kontroll på hva som kommer inn

Et av punktene arbeidsgruppen som utarbeidet policyen skulle gjennomgå, handlet om «uryddige eller urutinerte produksjonsselskaper», som hadde skapt frustrasjon hos politiet.

- Da vi prøvde å finne ut hvor skoen egentlig trykker, ute i distriktene, så var det nettopp det. Mange av produksjonsselskapene henvendte seg «overalt», uten å informere godt nok. Det irriterte nok, humrer Ebeltoft-Skaugrud.

Den nye rapporten peker derfor på at politiet må bli flinkere til å journalføre, i tillegg til å dele informasjon om henvendelser og produksjonsselskaper på tvers. Slik håper de at det skal bli slutt på produksjonsselskaper som henvender seg i «øst og vest», uten at det er kjent for resten av etaten.

I tillegg slår de nå fast at alle henvendelser fra mediehus og produksjonsselskaper må gå igjennom kommunikasjonsenheten.

- Det blir inngangen. Jeg vet at det er litt omdiskutert. Det er ikke alle som er like glade for det, fordi de har kontakter i politiet som de kjenner - men det er et forsøk fra vår side på å få en samlet oversikt. Slik kan vi få en form for kontroll på hva som kommer inn av henvendelser, sier Ebeltoft-Skaugrud.

Dersom produksjonsselskapene lykkes med å få gjennomslag for ideen de henvender seg med, vil det fra nå av også inngås en standardisert avtale, i form av en kontrakt, mellom produksjonsselskapet og politiet.

- Dette er et ledd i profesjonaliseringen, og for å gjøre ting enklere både for produksjonsselskapet og for oss, sier Ebeltoft-Skaugrud.

Sa nei til «kontrollert gjennomsyn»

I rapporten kommer det frem at det er behandlingen av forespørsler om innsyn i straffesaksdokumenter, i tillegg til problematikk knyttet til personvern og taushetsbelagt informasjon, som er den største utfordringen og som krever mest ressurser hos politiet.

Prosjektgruppen som har utarbeidet rapporten ønsket derfor å undersøke om det fantes en måte å gjøre det enklere for påtalejuristene å tillate innsyn i materiale og dokumenter for journalister, for eksempel ved kontrollert gjennomlesning eller påsyn av videomateriale.

Prosjektgruppen ba professor Ragna Aarli ved Universitetet i Bergen om å komme med sine vurderinger knyttet til innsynsproblematikken. Hun anbefaler åpne opp for en liberalisering av lovverket, og mener også at det kan være aktuelt å gjennomføre innsyn for pressen ved kontrollert gjennomsyn.

Dette sa imidlertid Riksadvokaten nei til.

- Slik lovverket er i dag, så kan ikke dette tillates, men det er et arbeid på gang. Aarli ved Universitetet i Bergen har laget en rapport på oppdrag av Justis- og beredskapsdepartementet, for å se om man kan gi innsyn enklere, sier Linden.

Hun peker på at journalister i Danmark og Sverige har fullt innsyn i slike saker.

- Der kan pressen få innsyn i rettsdokumenter, straffesakspapirer, og innsyn ialle dommer. Det finnes også saker som er ført for EMK, som har fastslått at pressen skal ha adgang til slik informasjon. På sikt tror jeg nok at det vil komme en endring i Norge også, men enn så lenge, så må vi operere innenfor det lovverket som er, sier hun.

Produksjonene må ha egne sikkerhet- og personvernansvarlige

Politiet ønsker også en personvernrådgiver og eventuelt en sikkerhetsansvarlig skal gjøre en vurdering før man beslutter å medvirke i en produksjon. Dette skal fungere som en trygghet for både produksjonsselskapet og politiet.

- Med den nye GDPR-forordningen, og regler om taushetsplikt, så kan dette være et «tricky» punkt. Personvernrådgivere innehar en spesialkompetanse og en spesialkunnskap som trengs for å være sikre og trygge på at produksjonen gjør det man skal, sier Ebeltoft-Skaugrud.

- Før avtaleinngåelse skal man gå nøye igjennom hvilken type informasjon man kan gi tilgang til innenfor rammene av taushetsplikten. Det samme gjelder sikkerhet og at man kobler på en sikkerhetsansvarlig. Det handler om hvilke lokasjoner man kan filme på og ikke, hva må sladdes, identifisering, personvern og lignende, legger Linden til.

- I rapporten heter det at dersom det settes et kritisk søkelys på politiets arbeid, bør politiet i enda større grad tilstrebe å delta i produksjonen. Har dette vært praksis frem til i dag, eller har det vært slik at man har forsøkt å unngå negativ omtale?

- Jeg tror avslagene har kommet på grunn av manglende kapasitet, eller fordi man ikke har opplevd prosjektet som seriøst nok. Åpenhet er en viktig verdi i etaten, så jeg tror aldri man sier nei fordi man ikke ønsker oppmerksomhet rundt negative saker, sier Ebeltoft-Skaugrud og fortsetter:

- Det vet vi jo - at det kommer uansett om vi er med eller ikke. Da er det mye bedre å ha en stemme koblet på.