I en stor sal i Oppsal Arena på Oslos østkant står to intenst konsentrerte mennesker. De er barbeinte. Hun sparker og han holder puta. Energien dirrer i lufta. Den enslige, svarte hårspennen som den spretne dama har dandert i håret, klarer ikke holde de nyfønede lokkene på plass, og svetten renner i det pent sminkede ansiktet.
Elisabeth Skarsbø Moen jobber hardt.
– En, to, seks, en, to sju, en, to åtte, en, to, ni, en, to, ti. Og andre beinet!
– AAAH! Hun skriker ut så det gjaller i veggene.
– Har gjort opp status
Mens hun er mellom jobben som debattredaktør i VG og rådgiver i kommunikasjonsbyrået Zynk, benytter Skarsbø Moen sjansen til å trene ekstra mye kick-boksing. Denne dagen blir det både en personlig time med trener Terje, samt en gruppetime på kvelden.
– Hva tenker du på når du slår?
– Slaget. Jeg får ikke lov til å tenke på noe annet, svarer hun kontant.
– Hun tør sikkert ikke si hva hun tenker på, parerer trener Terje.
Selv om hun påstår at hun er en person som opparbeider lite gruff, er det lite tvil om at det som eventuelt er av slikt, forsvinner i løpet av en time på den blå matta på Oppsal.
Nå er livet hennes på vei over i en ny fase. Hun forlater mediebransjen, der hun har vært en tydelig og sterk stemme, og samtidig flytter hun og ektemann
Vidar Kvalshaug fra hverandre. Men foreløpig oppleves det ikke som et nederlag å skilles.
– For jeg og Vidar vet at vi har gjort det vi kan for å hindre en skilsmisse. Jeg har ikke mistet troen på kjærligheten.
Hun er forberedt på at mange vil si at hun er prototypen på en kvinne i førtiårskrise.
– For meg handler det å stå midt i livet om å gjøre opp status. Det tror jeg er naturlig for alle mennesker. Da er det bra at man har mulighet og evner til å endre på det man ikke er fornøyd med. Men ingen av de valgene jeg gjør nå kunne ha kommet uten det som har skjedd før. Å velge noe annet nå betyr ikke at det som har vært var dårlig. Snarere er det slik at alt som har vært har gitt meg muligheter til å velge en ny måte å leve på og en ny jobb, sier hun.
Jobbskiftet var hennes initiativ og startet med en prat med Claus Sonberg, som er leder for kommunikasjonsbyrået Zynk for å ha en sparringspartner om hvilke andre utfordringer hun kunne søke.
– Jeg begynte å tenke på hvor jeg ville være når jeg blir femti. Jeg brukte mye tid på å undersøke og finne ut hva jeg ønsket å gjøre. Jeg satte opp en oversikt over kompetansen min, hva som var viktige drivere for meg, og hvilke verdier som var viktig for meg i en ny jobb.
Sonberg kjente hun etter å ha møtt ham for noen år tilbake da de satt sammen i juryen for VGs maktkåring.
Et piano og en sigar
– Jeg er helt spyferdig!
– Kom igjen, du tåler mer. Snart kommer sommer’n. Ti til!
– Åh!!
I 16 år har det stått Verdens Gang på lønnsslippen hennes. Så selv om det er et ønsket jobbskifte, er det også med vemod hun ikke lenger skal kjøre de 20 minuttene fra Mortensrud til VG-bygget hver dag. På spørsmål om hva hun vil savne, trekker hun frem «Torry-møtene». Og mener de daglige allmøtene i VG da alle er samlet på gulvet i redaksjonen og Torry Pedersen evaluerer produktene og drar opp temaene han mener er viktig for VGs videre utvikling.
– Når man er med der, føler du at er med på å utvikle et av verdens beste mediehus. Alle som er på jobb deltar, og sier sin mening. Torry oppfordrer konstant til uenighet og er på jakt etter diskusjon.
I løpet av VG-årene har hun begått tre bøker, studert flermedial ledelse på BI, og vært med på å utvikle VG+ i startfasen på seks måneder og bidratt til å utvikle VGs digitale publiseringsstrategi. For å nevne noe.
– VG+-prosjektet sådde frøet. Nå kunne vi se på sammenhengen mellom business og journalistikk. Før var det fy fy å samle redaksjonen og kommersiell stab, nå satt vi sammen og diskuterte hva vi trodde leserne ville ha. Så ja, jeg måtte ta et grep for å komme meg ut av VG. Jeg kunne fint fortsatt i VG til jeg ble pensjonist. Det finnes alltid noe nytt. Jeg har vært med på mye spennende.
– Hva har vært det morsomste når du ser deg tilbake?
Hun tenker seg litt om. Skjenker seg litt kaffe og tar en bit kake som er igjen etter nyttårsfesten noen dager tidligere. («Det er moren min som har bakt altså. Jeg driver ikke med slikt», sier hun nærmest unnskyldende.)
Og så begynner hun å fortelle historien om hvordan hun i 2003/2004 sammen med VG-kollegaer Eirik Mosveen og Rolf Sønstelie jobbet på saken som var med på å bidra til at Victor Norman måtte gå som statsråd.
Saken startet med et tips hun fikk om Normans ekstravagante representasjonsutgifter. Sammen jobbet de tre VG-journalistene med å finne dokumentasjon for at ekstrautstyr for over 100.000 kjøpt inn av midler som skulle vært brukt på velferdstiltak for alle ansatte i departementene, og plassert i Normans leilighet. Blant annet kjøpte departementet et nytt piano til de ansatte, som ble plassert i Normans private leilighet.
– Etter flere ukers arbeid satt vi med fire–fem permer med dokumentasjon. Da ringte vi statsrådens kontor og fikk en intervjuavtale.
Det er november 2003 og sørlendingen Victor Norman har vært arbeids- og administrasjonsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering i to år. Han skjønner hva som kommer.
– Vi hadde tatt ut alle representasjonsutgiftene hans og satt med flere permer foran oss, som vi skulle konfrontere ham med. Jeg setter meg ned foran ham, tydelig høygravid og tung. Da fyrer han opp ei pipe og blåser selvsikkert og arrogant røyk ut av munnen. I det øyeblikket tenkte jeg: Her har vi ham. Bedre illustrasjon på den maktarrogansen vi nå er i ferd med å avdekke, kan vi ikke få.
Der og da kjente hun på at hun hadde makt som journalist.
– Og det er en makt du må forvalte riktig. Det er fort gjort at sånne saker går feil. Det er klart journalister liker å se at sakene deres får konsekvenser, som at en statsråd går av. Å si noe annet, er løgn, sier hun.
– Men nå er forholdet mellom meg og Norman normalisert. Vi snakker hyggelig sammen og han har skrevet flere kronikker for VG.
