Da jeg leste kommentaren til Haugen og Nilo, gikk i hvert fall jeg fra optimistisk engasjement, til skuffelse og sorg. At markedsfolk må inn i ledergruppene er sikkert de fleste av Kampanjes lesere enige i. Jeg har selv opplevd forskjellen da en kunde gikk fra å ha en kommunikasjonsperson til en salgsperson som sin representant i ledergruppa. Det var stor forskjell og noen slutta. I og med at jeg er veldig enig i hovedbudskapet, er dette muligens en avsporing, men den er så viktig at jeg fortsetter:

For hva slags markedssjefer som skal inn i ledergruppa, er tydeligvis en helt annen diskusjon. Meget mulig utsagnet om at man trenger modige markedssjefer har blitt en klisjé. Men det gjør det ikke mindre riktig eller viktig. I avsnittet om dette klarer Haugen og Nilo med noen tastaturtrykk å avskrive kreativ kommunikasjon. «Markedssjefer skal ikke være modige. De skal vite hva som funker og gjøre mer av det.» God help us. Lurer på hva kreatørene i Los synes om den påstanden. Hvis kommunikasjonskrigeren vi skal ha inn i ledergruppa kun skal lene seg på statistikk, optimalisering, empiri og Byron Sharp, tenker jeg hen kan bli på gangen. Et nitrist kjempesteg tilbake i kampen mot reklamehatet. Som eksempelvis ligger på 79 prosent for online video her til lands.

Nå tar jeg utgangspunkt i at kommentarforfatterne har tro på kreativ kommunikasjon (hvis ikke er jo denne diskusjonen meningsløs). Kreativitet er per definisjon nye måter å gjøre ting på, nye løsninger. Å hoppe på fasiter fra Facebook, YT og handelshøyskoleprofessorer om hvordan reklame skal lages, mener jeg er så kortsiktig som det kan få blitt. Det er jo nettopp dette som gjør reklame likere og mindre interessant. Selv om det kanskje fungerer på kort sikt. Det er å pisse i buksa for å holde seg varm. Eller i dette tilfellet kanskje mer å brenne broer for å holde seg varm. For broene mellom merkevarer og folk brennes daglig. For ikke å snakke om broene mellom mediene og folk. 

«We used to seduce the consumer. Now we’re stalking them». Hegarty har blitt sitert tidligere her i Kampanje. Det som forundrer meg, er at mange beslutningstakere i vår bransje tilsynelatende nikker samtykkende og tenker «Ja, det er så sant!» for så å gå tilbake til tresekundersregelen, dra på eyetracking-seminar og dundre på med å mase høl i hue på folk. For all del. Jeg skjønner at en ny aktør med lite midler og tid velger noen kjappe løsninger i starten, men at store merkevarer som jeg regner med har planer om å bli her en stund, hopper på samme terroristlastebilen, synes jeg er rart.

Ikke kom her å si at det ikke er nettopp mot som skal til for å presentere besteselgerburgeren din som muggen og ekkel. Ikke kom å si at det ikke krever mot å si at julenissen er Trump det ene året, og homo det andre. Eller å bruke rorbua til å snakke til 25-åringer. Det er da det motsatte av fasiter! Jeg har veldig gjerne misforstått! Men dersom det er slik at disse tre markedssjefene er klovner, så er det tydeligvis klovner vi bør sende inn i ledergruppene. Og der skal de kjøre rød nese-dag 365.