Det er ingen grunn til å tro at spekulasjonene om at Dagbladets storeier Jens P. Heyerdahl tvang Thor Gjermund Eriksen til å forlate sjefredaktørjobben er riktig. Tvert om tyder alt på at Heyerdahl, som begjærer sitt eget maktspill i Dagbladets kulisser, gjorde det han kunne for å overtale Eriksen til å bli ved sin post. Industribyggeren Heyerdahl tenker nok sitt i dag. For noe er, uhyre forsiktig sagt, galt i en avis som mister sin tredje sjefredaktør på seks år.
I sluttkampen om Orkla Media, hvor Dagbladet anført av Heyerdahl er en av de sentrale budgiverne, viser løssalgsavisen seg fram fra sin dårligste side overfor mediebransjen: Evnen til å beholde sine toppledere er temmelig skral i landets tredje største avis, og burde bekymre alle som jobber i avisen og ikke minst Heyerdahl. Mens naboen VG har kontinuitet som en av sine mange sterke sider, sitter sjefredaktørene i Dagbladet løst. Harald Stanghelle dro til Aftenposten i 2000, John Olav Egeland tre år senere og nå er det Thor Gjermund Eriksen som har fått nok av det meste i avisen.
Slik sett minner Dagbladet om nummer to-avisen i det svenske løssalgsmarkedet, Expressen, hvor en rekke redaktører og direktører gikk inn og ut døren med mer eller mindre slett ettermæle på 90-tallet. Fra 1944 til 1991 hadde tabloidavisen i alt tre sjefredaktører og to administrerende direktører. Fra 1991 til 2000 kom og gikk fem sjefredaktører. Det blir gjerne uro av slik gjennomtrekk, og i Dagbladet har det vært nok av kalde gufs.
Da Heyerdahl utpekte Thor Gjermund Eriksen som ny sjefredaktør for tre år siden, stilte et stort flertall av de ansatte seg bak sjefredaktøren. Da var det samling i bunn. Nok en gang. Få måneder tidligere hadde John Olav Egeland sagt takk for seg da han forsto at redaktørkollegiet snakket litt for mye med styret om avisens små og store problemer. Det gamle klubbregimet, som hadde vel tette bånd til Egeland, forsøkte å røyke ut kuppmakerne, men falt for eget grep og ble regelrett kastet på et dramatisk klubbmøte. Det skulle ikke bli det siste oppvaskmøtet i en avis hvor interne konflikter mellom fløyer har preget kulturen i altfor stor grad.
I Thor Gjermund Eriksens maktperiode hersket det fred og harmoni i starten. De fremste konfliktskaperne i avisen lå nede for telling etter Egelands fall og den etterfølgende klubbrevolusjonen. Da skjedde det noe med maktkulturene i avisen som fikk folk til å tro at fred og oppgangstid sto for tur. Og ganske riktig fikk Eriksen og hans innerste maktkrets arbeidsro til å meisle ut en strategi for Dagbladets plass i den nye medievirkeligheten.
På konsernnivå ble det gitt full gass i arbeidet med å bygge mediehuset. Dagbladet var med for fullt, om ikke alltid foran. Men det tok ikke lang tid før misnøyen klebet seg fast til korridorveggene i Akersgata 49. Eriksen ble beskyldt for å være usynlig i redaksjonen, trolig verdens mest vanlige anklage mot sjefredaktører. Kulturbærerne i avisen mislikte sterkt satsingen på underholdning og forbrukerjournalistikk. Ledelsen lukket seg inn på kontoret til Eriksen, finleste rapportene fra løssalgsavdelingen og slo tilbake mot kritikerne: Harde nyheter selger ikke. Folket vil lese mer om hvordan ekteskapet kan reddes på 30 sekunder og hvordan du blir kjempepopulær i vennekretsen.
Akkurat det er kultur- og debattavisens største dilemma: Det er betydelig disharmoni mellom journalistenes brennende ønske om å fortelle verden hva som er det viktigste som skjer, og gjerne på førstesiden, og hvilke førstesider som går rett hjem til leserne. Denne prinsipielt viktige fagdebatten i Dagbladet ble begynnelsen på slutten for Eriksen. Virkelig alvor ble det da Dagbladet-ledelsen, anført av Eriksen, varslet store nedskjæringer. Ytterligere opplagsfall og altfor lite spalteplass til den tradisjonelle nyhetsjournalistikken ga opprørerne ekstra ammunisjon. Utenfor korpset av redaktører og direktører i Dagbladet, er det vanskelig å finne folk som mener avisens voldsomme produktutvikling de siste tre årene har vært svært vellykket.
Flere av bilagene er blitt skrinlagt og det økonomiske utbyttet av satsingene har vært så som så. I fjor tapte avisen 30 millioner i opplagsinntekter og opplaget fortsetter å falle tungt. Det er langt mer sannsynlig at avisen må gjennom nye runder med nedbemanning og at det blir enda mer bråk i avisen enn at all motgang snus til medgang. Da er det opplagt at den neste sjefredaktøren i Dagbladet bør ha sansen for selvpining.
