Fra arkivet

Skal leserne ha tillit til redaktørene?

Tord Langmoen, redaktør

For den som er opptatt av mediespørsmål ser ikke dette ut til å bli noen kjedelig høst. Noen eksempler som bevis: Forslag om et medieombud, bråk rundt svogerskap og ekteskap i NRK og diskusjon blant fagpressens redaktører og utgivere.

Forslaget om medieombud vakte stor debatt. Nesten samtlige av de redaktører vi har sett uttale seg, har avvist forslaget. Akkurat det er ikke så vanskelig å skjønne. For, tenker vi oss en allianse der maktglade politikere og jurister skal være overdommere i norske medier, er det et skrekkelig scenario. En kommentator stilte spørsmålet om hvem et medieombud skal verne - er det den jevne mann og kvinne i gata eller er det de maktglade samfunnstopper. Et betimelig spørsmål.

Redaktør Hans Erik Matre i Bergens Tidende hevdet at etikkdebatten i pressen er mer levende enn noensinne. Vi tviler på at Matres lesere er så opptatt av antall descibel i debatten. Det leserne derimot legger merke til er hvordan vi behandler enkeltpersoner, hvordan mennesker kan bli fotfulgt i lang tid og i verste fall ødelagt for livet. Snakker vi først om BT, bør det være nok å nevne Torill Kvalheim Nygård som både i interjvuer og en bok sier at hun og familien ble påført store skader etter alle artiklene BT skrev om dem. Sitter du igjen som et presseoffer, er du ikke først og fremst opptatt av i hvilken grad man diskuterer etikk innad i redaksjonene. Du er opptatt av hva som virkelig kommer fram i mediene.

Derfor er debatten som Matre snakker om svært viktig. Men blir det med debatten, er vi like langt. Leserne vurderer ikke debatten. De vurderer våre produkter.

NRK-ansatte har en tendens til å være gift eller besvogret like inn i regjeringen. Et par eksempler fra høstens debatt er Dagsrevyens Tom Berntzen og Dagsnytts Per Ritzler. Noen kommentatorer rykket ut og hadde så stor tillit til begge to. Og det er jo hyggelig. Eneste skår i gleden er at det ikke er bekjentes tillit eller mistillit det er snakk om. Det er hva lytterne og seerne mener som betyr noe, og for den jevne lytter og seer må jo bindingene mellom Ap/regjeringskvartalet og Marienlyst være litt underlig.

Under årets Fagpressedager var man også indirekte innom spørsmålet om lesernes tillit. Det var redaktørplakaten som sto i fokus, og det var tydelig at bindingene mellom redaktører og utgivere kunne være svært tett. Utgiverne argumenterte med at de måtte ha det slik, det var jo de som utgav bladet. Flere redaktører hevdet at de hadde full frihet til å skrive det de ønsket, men når det kom til stykket innrømmet de en stor grad av selvsensur. Noen mente at på dette området hadde dagsavisene kommet så mye lenger enn fagpressen. Med erfaring fra begge leire er vi ikke så sikre på det. Det vi derimot er sikre på, er at debatten om medienes uavhengighet bare er første skritt på veien. Skritt nummer to er at leserne - kundene - får økt tillit til mediet.

Summert sammen er ikke dette først og fremst debatter om interne forhold i mediene. Det handler om hvorvidt folk skal ha tillit til det som skrives eller kringkastes. Pussig nok har vi ikke hørt én eneste som har nevt nettopp det i de ulike fora debattene har gått. Kanskje er det ikke så nøye at kunden har tillit til produktet?

"Sitter du igjen som et presseoffer, er du ikke opptatt av om man diskuterer etikk innad i redaksjonen."

Ta vare på merket!

Det pågår en drakamp om merkevaren innad i Gilde Norsk Kjøtt, en drakamp mellom to "skoler". Den ene mener at Gilde skal bestå som et fritt merke uten å blande inn Godt Norsk. Den andre skolen vil bruke merket av rene næringspolitiske grunner for å tekkes politikerne.

Er det Gilde som trenger Godt Norsk eller Godt Norsk som trenger Gilde? Utfra et næringspolitisk standpunkt er det sikkert fornuftig av Gilde å trykke Godt Norsk til sitt bryst. Da vil nemlig landbrukssamvirket få god karakter hos Gunhild Øyangen. Utfra en merkevarestrategi er det like åpenbart riktig å si nei til Godt Norsk, iallfall så lenge det bare er innenlandsk konkurranse. Da er det langt bedre av Gilde å satse på sin egen norskhetsgaranti, "Garantert Norsk Kjøttråvare".

Det kan ikke være enkelt å bygge merkevarer hvis det er hensynet til landbruksministeren som skal være avgjørende.