– Hydro og Statoil må skjerpe seg

Leyla M. er en 19 år gammel jente som trolig er tilbakestående. Hun er dømt til døden ved henging i Iran på grunn av prostitusjon, noe hun ble tvunget til som åtteåring av sin egen mor.

Både Hydro og Statoil svarer Amnestys krav med at de ikke vil blande seg inn i enkeltsaker og at deres påvirkningskraft er liten. Hydro sier også at dette er det opp til norske politiske myndigheter å ta seg av.

– Statoil og Hydro må skjerpe seg. Jeg tror nordmenn hadde blitt stolte dersom de to store selskapene hadde sagt klart i fra at de ikke kan drive forretninger med folk som gjør sånne ting, sier førsteamanuensis Peggy Brønn ved Handelshøyskolen BI til Kampanje.

Hun mener selskapene burde vist muskler og sagt klart i fra om hva de mener om dødsstraffen, også overfor iranske myndigheter.

– Statoil bruker slagordet «forandrer hverdagen». Hva tror du at du kunne fått ut av det hvis du var med i Adbusters? De kan ikke gå ut med et slikt slagord dersom de ikke mener det, og at det gjennomsyrer alt de gjør. De må forandre hverdagen også for de som ikke er kunder. Hva gjør Statoil for å forandre hverdagen i Iran, spør Brønn.

Brønn peker også på det hun kaller dobbeltmoral. Den norske stat er den største eieren i begge de to selskapene.

– Norge kan ikke få begge deler. Den norske staten kan ikke på den ene siden protestere gjennom Utenriksdepartementet, men samtidig tjene penger på virksomheten gjennom eierskapet i Statoil og Hydro. Det er i seg selv politikk å være tilstede i Iran, og selskapenes tilstedeværelse er med på å styrke det iranske prestestyret, sier Brønn.

Hun mener selskapenes argument om at de ikke har noen særlig påvirkningskraft og at dette er en politisk sak selskapene ikke vil blande seg inn i ikke holder.

– Vær så snill. Å komme med denne typen utsagn høres veldig naivt ut. Folk liker ikke de store selskapene fordi de setter penger foran menneskeliv. Men, money talks, også i Iran. Dersom selskapene sier at dette vil få konsekvenser for virksomheten, er det noe som forstås også i Iran, sier Brønn.

Brønn mener selskapene ikke har vurdert risikoen ved å avvise Amnesty godt nok. Førsteamanuensisen tror denne saken kan få gjennomslag internasjonalt.

– Denne saken har alt. Det er en forferdelig situasjon for jenta, oljeselskapene toer sine hender, og den norske staten er involvert gjennom sitt eierskap i selskapene. Det skal veldig lite til før denne saken eskaleres til et internasjonalt nivå. Det er noe de to selskapene ikke har råd til, sier Brønn.

Brønn innrømmer at hun er glad hun ikke er informasjonssjef i Hydro eller Statoil.

– Dette er en vanskelig sak uten klare svar. Men det er en ting som alltid fungerer og det er ærlighet. Selskapene må være oppriktig og ærlig engasjert. Folk gjennomskuer lettvinte løsninger, sier hun.