- Snikerne hjelper Aftenposten.no

På mandag innførte Aftenposten.no sin betalingsmur. Det er en såkalt metered paywall inspirert av New York Times. Leserne får se hele forsiden, og får lese 8 artikler hver uke før de blir avkrevd innlogging med et abonnement. Lesere som kommer inn via deling i sosiale medier som f.eks. Facebook får lese artiklene uten at det telles opp mot denne kvoten.

Mange har latterliggjort Aftenposten fordi det er så lett å omgå betalingsmuren. Alt som trengs er å slette Aftenposten’s coockies, og så vil telleren nullstilles. Dette kan gjøres manuelt, ved å lese Aftenposten i inkognito-modus eller ved å stille inn nettleseren slik at alle coockies på Aftenposten.no slettes hver gang nettleseren lukkes.

Jeg er som kjent kritisk til Aftenposten’s betalingsmur, men dette er faktisk et smart trekk. De har jo skjønt at det er viktig å nå ut til flest mulig lesere, og de vet at det gjøres ved å gjøre innholdet gratis. Jeg har derfor ikke dårlig samvittighet for å «avsløre» disse metodene.

Aftenposten tenker fortsatt analogt, og den digitale strategien går først og fremst ut på å bevare papiravisen og papiravisens lesere.

Slik er det i brorparten av norsk presse, og når de forskjellige mediehusene skal fortelle om hvor vellykket deres betalingsmurer har vært, bruker de stans i frafallet av papiravisabonnenter som suksesskriterie. Bjellene ringer, men det er tydeligvis ingen som hører.

Hovedbegrunnelsen for betalingsmuren ligger altså i å beholde dagens abonnenter. Ved å gi de alt stoff tilgjengelig digitalt, håper Aftenposten.no å beholde abonnementsinntektene så lenge som mulig. Det opprettes også et rent digitalt abonnement, men det retter seg først og fremst mot papirlesere som vurderer å droppe papiravisen.

Heldigitale lesere skal nås med gratisversjonen, men den må strupes for å hindre at de gamle leserne skal velge å gå gratis. Derfor setter de en kvote på 8 artikler i uken, og lager en mekanisme som er lett å omgå for alle som ikke vil betale for abonnementet.

Takket være denne tilnærmingen vil Aftenposten.no trolig oppleve en god vekst i antall unike lesere på TNS-Gallup sin offisielle måling fra og med tidspunktet de implementerte denne betalingsmuren.

Det skjer fordi den offisielle tellingen er avhengiug av coockies, og det betyr at for hver gang en leser går inn på Aftenposten.no i inkognito-modus eller med slettede coockies, vil det telles som at det er en ny unik bruker.

Det er vanskelig å si noe om hvor mange som kommer til å gjøre dette, men jeg vil tro at det er mange nok til at det gir utslag på trafikktallene, samtidig som det ikke er mange nok til at tallene blir helt ekstreme. Dermed vil Aftenposten kunne slå seg på brystet, og fortelle om hvor fantastisk godt den nye betalingsmuren har fungert.

Selv mener jeg det er stygt å lyve, også når man lyver for seg selv.

Aftenposten har tenkt ganske smart om måten de har implementert betalingsmuren, men de har ikke tenkt særlig nøye gjennom konsekvensene av å åpne for at all artikkellesing fra Facebook går utenom kvoten.

Som resten av pressen, ser Aftenposten på Facebook som et interessant tillegg til deres nettavis. Det er ikke tilfelle. Facebook er en farlig konkurrent som vokser raskt, og som raskt spiser seg inn på nettavisenes annonsemarked.

Ved å la leserne få tilgang gratis via Facebook, men ikke via Aftenposten.no’s egen forside, vil Aftenposten flytte stadig mer av trafikken til Facebook. De er allerede i ferd med å bli en forside til alle norske nettaviser, og jeg tar meg stadig oftere i at jeg ikke husker hvilken nettavis jeg leste en artikkel. “Jeg fant den på Facebook”, sier jeg ofte, og jeg hører stadig flere si at “jeg leste den på Facebook”.

Dette er en utvikling som vil marginalisere norske nettaviser, samtidig som det vil sementere Facebook’s posisjon som informasjonsnav. Dette er rollen som avisene alltid har hatt, og det er den de risikerer å miste nå som de prioriterer brukerbetaling foran annonser.

Jeg jobber ikke lenger i pressen, men har gått tilbake til IT-bransjen. Dette er en bransje med store omveltninger, og der ting går mye raskere. Konkurransen er beinhard, og selv dominerende markedsledere vet at de raskt kan miste sin posisjon selv om det på gitte tidspunkter ser ut som om de er uovervinnelige. Bare spør IBM, Microsoft og MySpace, for å ta noen få eksempler fra IT-bransjens turbulente historie.

Facebook og Google er IT-selskaper fra denne bransjen, og nå spiser de seg inn på pressens marked. De er vant til denne knallharde konkurransen, og de har vært i krigen mange ganger før. De hviler aldri på sine laurbær, og de tar aldri for gitt at de vil beholde sin markedsposisjon. De kjemper hardt for å forbli størst, og bli større hver eneste dag.

Hvis Aftenposten.no og resten av presse-Norge skal ha en sjanse, må de tenke på samme måte. Pressens eksistens avhenger av at de er størst i sitt marked, og for å være det må det å være størst alltid ha førsteprioritet.

En betalingsmur, uansett hvor porrøs og full av hull den måtte være, vil alltid være som sand i maskineriet. Den er en flaskehals, og det hjelper ikke akkurat at Aftenposten prioriterer å smøre maskineriet for å gjøre det enklest mulig for sin farligste konkurrent.

Anders Brenna er teknologirådgiver og forretningsutvikler i IT-selskapet Knowit.