Vals med prinsipper

Så blåser det tilsynelatende atter en gang opp til storm på vår hjemlige designarena. Og den sure nordavinden synger ut sin monotoni på Kampanjes redaksjonelle flater. Designveteranen, den snart 80 år gamle Bruno Oldani, har ytret seg negativt om Fotballforbundets nye logo, og det ansvarlige byrået svarer med en pressemelding. Her slår de blant annet fast at de finner slike negative ytringer som svært forutsigbare fra designbransjen. Den kreative lederen i Anti, Erik Heisholt, hiver seg også inn i nordavindsvalsen og har skrevet et eventyr, som også kan leses som en lignelse over samme tema.

Heisholt kaller eventyret sitt den syvende designeren, underforstått som den syvende faren i huset, og vi vet alle hvem han har i tankene. Heisholt er ikke nådig, for den syvende designeren har nesten ikke et menneskelig ansikt, sur og negativ som han er. Han piper og skyter fra hofta i det stusselige lille hornet på veggen. Ferdamannen, som er helten her, bestemmer seg etter dette ublide møtet at slik vil han aldri bli. Ei heller vil han ytre seg om noe han ikke har peiling på, særlig ikke hvis han aldri har deltatt i noen prosess, kundemøter og samtaler rundt en logoutvikling.

Dette er jo et godt prinsipp, som jeg selv har hevdet titt og ofte, for innsiktsløs synsing i det vide og brede er en irriterende uting. Men, er dette egentlig en storm eller, siden det er juletid, bare krusninger i et drammeglass? La oss spole noen år tilbake.

For seks år siden lanserte Fotballforbundet (NFF) sitt nye emblem med dragesymbol som skulle erstatte flagget på brystet. Symbolet, med assosiasjon til norrøn mytologi og kanskje teutonsk drømmeverden, ble møtt med kraftige negative reaksjoner. Daværende kulturminister, Trond Giske, ropte et høyt og tydelig nei, dette vil vi ikke ha. De ansvarlig i NFF svarte trassig at dette hadde Giske ikke noe med å blande seg opp i. Bruno Oldani førte an i kritikken og han målbar nok hva svært mange i profesjonen tenkte den gangen. I tillegg kom trykket fra media og det man gjerne kaller «folk flest». Enden på denne historien var, som alle vet, at NFF kastet inn håndkledet og både Giske og Oldani, blant mange, fikk viljen sin. Dragesymbolet ble kastet på designhistoriens søppelhaug og prosessen vendte tilbake til tegnebordet. Ved den nylige lanseringen var det tydelig at NFF hadde lært, og sikret seg ved å velge det trygge, gode og solide SDG som designbyrå, samt involvere både slott og statsministerens kontor i sluttprosessen.

Så er spørsmålet om det kan tenkes at den syvende designerens ytringer, som får slik pepper nå, var en medvirkende årsak til at dragesymbolet falt i sin tid. Og dessuten, skjedde ikke dette også med en utidig innblanding fra folk utenfor prosessen? For hvis ingen hadde reagert den gangen, ville vel dragen fortsatt pustet ild på dagens fotballbaner og levd i beste velgående. Våre fotballspillere ville kanskje hoppet rundt i Osebergskipets ånd uten at noen hadde brydd seg mer med det. Men, slik gikk det jo ikke. Kanskje fordi noen utenfor prosess, kundemøter og samtaler brydde seg. Det er slike eksempler som viser hvor vanskelig det er å være prinsipiell i en kompleks verden. Prinsipper, om det ikke er gjennomtenkt, kan fort bli til firkantete posisjoner som stopper all bevegelse. For spørsmålet melder seg raskt; når er det ålreit å mene noe og når er det ikke? Og med tanke på Heisholts eventyrfortelling; har ytringen noen aldersgrense? Går det an å trekke et skille mellom en begrunnet oppfatning og en synsing uten en slik forankring? Må man delta i kundeprosesser for å vurdere formsvakhet, er det ikke det designjuryer gjør når de vurderer og veier jobbenes kvalitet basert på hva de ser?

Forskjellen fra den gang da og nå er jo at NFF åpenbart har fått sitt emblem og sitt gamle symbol redesignet gjennom en mer solid prosess. Kort og godt ser fotballfolket ut til å samle seg rundt det nye resultatet, og bra er vel det. Men, med tanke på prinsippet om innblanding ser jeg ingen forskjell på da og nå. Og jeg tipper at NFF opplevde bråket i sin tid som like utidig, slik SDG kan oppleve Oldanis ytringer som sviende piskeslag i dag.

Det kan sies mye godt Oldanis betydning for norsk grafisk design, men noen designbransje er han ikke. At han blir spurt av Kampanje om sin oppfatning denne gangen, henger nok sammen med hans rolle ved forrige korsvei. Hans ytringer, usaklige som saklige, står han godt for selv, for det er ingen øvrige designere som har ytret seg i denne saken. Her har det vært tyst, rett og slett fordi bransjen omsider har blitt voksen og gradvis skjønt poenget med å bygge en bransjekultur hvor respekten for hverandres arbeid er noen av byggsteinene. En uheldig sideeffekt ved dette er at mange kan forveksle en god bransjekultur med trangen til den store felles harmonien. I så fall kan vi ende opp med å gå på tå hev overfor hverandre, og hvor alle tilløp til et realt faglig ordskifte forstummes.

SDG har levert et godt håndverksmessig arbeid, som kanskje ikke vil spille hovedrollen på bransjens prisfester, men som likevel vil gjøre jobben den var ment for.