Til ungdommen
Jeg tar like godt løpefart og kaster meg ut på dypet: Jeg begynner å bli drittlei alt dette maset om ungdommen. Knapt en eneste dag åpenbarer seg, uten at jeg i en eller annen form møtes med hårdnakkede påstander om at viktigere enn alt, er å henvende seg til ungdommen.
Ta etermedia. Først kom de skrålende nær-radioene. En del av dem tiltrakk seg visstnok i betydelig grad ungdommen. Evig tjatrende fremsto sendingene som en masete malstrøm av uortodoks lyd. En eviglang pølse av støy som tøt ut i vår felles tilværelse. NRK la straks etter om sin programprofil og nedkom med P3 - en mer eller mindre vellykket slektning der alt var dritbra og hei-på-deg-generasjonen fikk boltre seg med fraværende evne til middelmådig diksjon og til fulle beviste at forskjellen på da og nå var opphevet for all fremtid. Alt mens tilårskomne Frogner-fruer og bønder på vei ut til morgenens fjøsstell vred seneskjedebetennelse på seg i fortvilte forsøk på å gjenfinne morgenandakten og "Ut i naturen" som var forvist til en obskur plassering helt mot ytterkanten av radioens tablå. For viktigere enn alt for NRK var å ikke miste taket på ungdommen.
At ungdommen nyter en særegen referanse i alle besserwisseres virkelighetsoppfatning, ble på nytt demonstrert gjennom opprettelsen av fjernsynskanalen NRK TO. Også her het det seg at ungdommen skulle innta en særegen plass i programmakernes bevissthet. Dermed la den billedkringkastede delen av eks-statsmonopolet i vei med en serie programmer der pulserende kamravinkler og ufordøyd tankegods i lav flukt over gulvplankene gjorde et fåfengt forsøk på å skjule at tanketomheten var satt i system.
Hvor skriver så all denne samfunnsmessige forflatningen seg fra? Jeg har en påtrengende mistanke om at en av hovedkildene er de såkalte markedsførerne. Jeg ønsker ikke totalt å frata denne yrkesgruppen dens faglige innsikt og evne til å tenke mer enn to tanker i logisk rekkefølge. Til det kjenner jeg for mange hederlige medlemmer av standen. Men en del av dem har tydeligvis gått seg vill i sine sosiologiske studier - for det var fra salg og reklame de første og utløsende impulser til ungdomsbeileriet kom.
Ungdommen er trendsettere, het det. Ergo er det dem vi skal ha i tale. Ungdommen har kjøpekraft og de forbruker, lød stammehylet. Derfor er det dem vi skal kommunisere med, påsto alle. Slik snublet samfunnet anno 1990-tallet inn i en ungdomsdyrkelse som knapt kjenner sin historiske make. Alle over 27 ble brått parkert - og fradømt retten til å fremtre som interessante objekter. Samtidig ble en ny gullstandard forsøkt innført: All ungdom elsker uhøytidelige tanketomhet, er passelig sex-fiksert og det musikalske minste felles multiplum står MTV for. Dermed ble det kokt sammen en velling med riktig dosering og verden fikk vite at dagens unge ikke er opptatt av annet enn forflatet nytelse, døgnvarig underholdningsmusikk og her et intellekt som bare har bærekraft fram til nærmeste video-sjappe. Men det er jo feil!
Minst like mange av dagens unge, er som alle vi andre som var unge før dem i generasjon på generasjon, opptatt av livets mer uutgrunnelige gåter. De fortviles over urettferdigheten som rir kloden og vil gjøre noe med den. De er opprørere med det kall å rette opp alle foreldregenerasjonens feil. De vil bygge en bedre verden. Noen av dem leser faktisk bøker. Lyrikk til og med! Ja, de sitter selv i sine lønnkamre og bedriver dikt - følsomme tankeuttrykk som du og jeg gjorde på samme alder.
Det er slett ikke alle 18-åringer som tror Mozart er en italiensk ostesort eller at Goethe spiller spiss på Werder Bremen. De har langt større verdi, svarte mange av dem.
Jeg hadde mitt første møte med dikteren og antroposofen Alf Larsen da jeg selv var nitten. Hans påbud var at ungdommens eneste oppgave var å sørge for å bli voksen. En større drittsekk enn Alf Larsen kjente jeg ikke til på den tiden. En gammel, sur gubbe. Nå sitter jeg her selv og kan altså tillegges de samme meninger. Men det er feil. Mitt poeng er: Det er ikke ungdommen det er noe galt med. Det er vi, de voksne. Vi markedsførerne, programmakerne. Vi har makt til å by dem noe mer, ikke avspise dem med dårlig tilberedte forretter i stedet for noe skikkelig å sette tennene i. I jakten på den kjappe profitt, opphøyer vi middelmådighet til det mest sublime.
Hvis det er markedsmakt det handler om, har jeg følgende forslag til uhellig allianse. Vi 68-ere, kanskje den siste ungdomsgenerasjon som et stykke på vei ble tatt på alvor, får slå våre ressurser sammen med nåtidens unge og tvinge markedsførere og trendforskere til å innse at da Vårherre skapte verden, brukte han faktisk ikke vinyl.
Eric Cameron
