- Jeg trenger dildohjelp

Jeg er ikke prippen. Snarere tvert i mot. Jeg aksepterer og anerkjenner eksistensen til dildoer – enkle som doble, analkuler, buttplugger, brystvorteklemmer, penisringer og ellers alt man måtte ønske å utstyre seg med for å oppnå en enda bedre og enda sterkere orgasme. Men jeg skjønner ikke hvorfor det skal være et bilde av en to og en halv meter dildo med baklys midt på Valkyrie Plass. Like lite som jeg skjønte hvorfor jeg måtte forklare datteren min på seks år om de forskjellige kvinnelige intimfrisyrene man kunne oppleve på t-banen tidligere i høst.

Og det er her jeg trenger hjelp. For ikke bare har jeg ansvaret for to små barn, hvorav den eldste altså lurer på hvorfor det henger dametisser på t-banen. I tillegg er jeg ansvarlig lærer for over åtti reklamestudenter, som spør meg om alt mulig mellom himmel og jord som har med reklamefaget å gjøre. Inkludert etikk. Og det er da behovet for hjelp blir påtrengende.

For hva skal jeg svare når de lurer på om reklamebransjens har etikk eller, gudforby, moral. Vi kan prøve å kjekt avfeie det med at vi er kommersielle leiesoldater som gjør det pengene befaler, men underlig nok virker ikke dette tilfredsstillende. Ei heller at vi er en slags kommunikasjons-advokater som aldri, aldri stiller spørsmål ved klienten. Det ville rett og slett vært uetisk. Men dette funker heller ikke, de bare fortsetter å mase. Det er nesten som om de innbiller seg at de skal ut i en bransje med selvinnsikt.

La meg være klinkende klar på at dette ikke handler om å henge ut verken byråer, kreatører eller bransjen generelt. Arbeidene er i og for seg fine arbeider på reklamens premisser, spesielt den med underlivs-frisyrene var det man kan kalle en fin jobb (selv om jeg har glemt kunden – var det et apotek?). Det er heller ikke denne kommentarens hensikt å stille spørsmål ved kundenes motiver eller hensikter. Oslo City er et kjøpesenter som i sin kommunikasjon begeistrer mer enn de kjeder, og er i sin natur forpliktet til å skape oppmerksomhet om seg og sine butikker. Dessuten var dildo-motivet bare en del av en hel kampanje som er både morsom og poengtert.

Hensikten er å skape en eller annen refleksjon omkring «Reklamen» og hvilken plass den bør ha i samfunnet. Bransjen har allerede vist stor vilje til etikk når det gjelder reklame rettet mot barn og mange reklamefolk sier de ville ha store problemer med å lage kommunikasjon som selger klasevåpen. Det bør derfor gå an å diskutere om det er problematisk at vi avbilder produkter beregnet for kroppens hulrom ute i det offentlige rom i den hensikt å selge et kommersielt produkt. Spesielt vil jeg si at det er relevant når det gjelder utendørsannonsering, for i boardsverden regjerer det fullkomne demokrati og man har ikke anledning til å avgrense mågruppen i samme grad som man kan i andre medier. I den forbindelse bør også både JC Decaux og Clear Channel ha synspunkter.

En annen ting som hører med i dette bildet, er at det er vanskelig å tenke seg at en avbildning av en Pocket Pussy eller råd for ballebarbering på t-banen hadde gått like upåaktet hen. Dette er naturligvis en digresjon, men like fullt interessant i seg selv, fordi det forteller oss noe viktig, men ullent om hvordan samfunnet vårt er skrudd sammen.

Poenget mitt er at det tilsynelatende ikke foregår noen som helst slags diskusjon om reklamebransjens plass i samfunnsmosaikken. Nå er det ikke helt sant at bransjen ikke er interessert i disse problemstillingene. Kreativt Forum har opprettet et Etisk utvalg og ga for noen år siden ut en Vær Varsom-plakat for reklamebransjen. I tillegg kommer det faktum at alle jeg kjenner i bransjen, med noen få spektakulære unntak, er samfunnsengasjerte og kunnskapsrike mennesker. Men for den gemene hop, eller målgruppen om du vil, har ikke dette manifestert seg som så mye som en krusning på den polerte overflaten man vet å ta seg betalt for.

Så, spørsmålet mitt blir slik: Hva skal jeg svare når folk, herunder både min datter og mine studenter, spør meg om det finnes etikk i reklamebransjen? Bør reklamebransjen overhodet diskutere etikk eller vil det bare føre til retoriske krumspring à la våpenindustriens «miljøvennlige» ammunisjon? Finnes det en følelse av å delta i et samfunn og i så fall, hva skal bransjens deltagelse resultere i? Er det bare meg? Jeg trenger hjelp.

Elling Aarflot er studieleder for Reklame og Merkekommunikasjon ved Norges Kreative Fagskole