Kampanjes lesere har sikkert fått med seg de siste dagenes huskestue etter at reklamebyrået Morgenstern og forlaget Aschehoug sendte inn falske brev til avisers samlivsspalter som ledd i markedsføring av Helga Flatlands kommende bok.
Mediene, med Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen i spissen, reagerte skarpt. Og etter et par dager med offentlige skyllebøtter, kom forlagssjef Mads Nygaard på banen og la seg paddeflat.
Der kunne det endt. Et kreativt stunt som gikk skeis. Sånt skjer.
Men så viser det seg at norske reklametopper slett ikke synes det gjør noe at kunden står igjen og ser dum ut. Neida, konkurrenten hyller stuntet, kan vi lese.
- Reklame på sitt beste har blitt den reklamen ingen aner er reklame. Og da må noen bli lurt, heter det om brevskrivingen, som også beskrives som spennende, morsom og en veldig god idé.
Hvor er rolleforståelsen? Med forbehold om at jeg jobber i en litt annen del av kommunikasjonsbransjen: Er ikke vår rolle å bygge opp kundens troverdighet, ikke rive den ned?
Når den som betaler regningen blir filleristet i offentlighet og til slutt må legge seg flat, er det da spennende og morsomt? Er det «en god idé» å lure noen av Norges viktigste redaktørstyrte medier, med skarpe motreaksjoner og svekket tillit som resultat?
Det er veldig lenge siden noen i PR-bransjen har ment at «all PR er god PR». Men det kan virke som ideen har fått et nytt liv i reklamebransjen.
