Når nok er nok på tv

BBC skal fornye sitt såkalte charter for neste ti-års periode, og allerede nå signaliserer den britiske regjeringen at den ønsker seg en kraftig oppstramming av den britiske allmennkringkasteren, som har vært forbildet for allmennkringkastere i hele Europa.

De politiske signalene kommer akkurat i det NRK og kringkastingssjef John G. Bernander skal presentere det nye kringkastingsrådet i NRK, allmennkringkastingsmandatet og NRKs evne og vilje til å oppfylle det.

De politiske signalene om BBCs mandat og rolle de neste ti årene kommer naturligvis som konsekvens av all den dårlige underholdningen tv-industrien samlet sett står for. Regjeringen vil sikre seg et BBC som konsentrerer seg om informasjon og kvalitetsprogrammer, og som begrenser ressursbruken av lisenskronene til mer eller mindre åndsfattig underholdning bestående av versjonerte programkonsepter som kopieres fra land til land. Dessuten vil den britiske regjeringen avgrense BBCs kommersielle aktiviteter, og innføre et eget organ som skal vurdere berettigelsen av den programpolitikken BBC til enhver tid fører.

En slik rollefordeling kan avgjort ha noe for seg i Norge også. De siste årene har tv-kanalene oversvømmet oss med det ene dårlige programkonseptet etter det andre, med mer eller mindre åndsfattig reality som ikke har andre formål enn å appellere til kikkerinstinktet eller konkurranseinstinktet i oss. I sum har jeg faktisk tenkt tanken flere ganger om at det faktisk er nyheter og nyhetsprogrammer som trenger et særlig konsesjonsvern når politikerne utformer sine krav til tv-konsesjoner.

Men det er tross alt ikke her hovedbegrunnelsen ligger. Også i Norge er kulturministeren i ferd med å miste grepet om de kommersielle kanalene. En konsesjon er kort og godt ikke lenger hva en konsesjon var. Ny teknologi, i Norge representert ved et nytt digitalt bakkenett, gjør det stadig vanskeligere for politikerne å stille krav til de kommersielle kanalene, og da særlig TV 2. Jeg har hevdet i flere år, og hevder fortsatt, at markedskreftene som regel vinner over mediepolitikken. I en slik situasjon kan det ha noe for seg å etablere en sterkere rollefordeling i forhold til hvilket oppdrag NRK som lisensfinansiert kringkaster skal ha, målt opp mot det oppdraget kommersielle tv-kanaler bekjenner seg til.

Likevel. Denne debatten er gammel. På slutten av 1990-årene forfektet BI-professor Rolf Høyer at NRK burde holde seg til å lage gode gammeldagse opplysningsprogrammer uten å sjele til seertall. Daværende kringkastingssjef Einar Førde argumenterte med at NRK også måtte få konkurrere på de kommersielle tv-kanalenes vilkår, og hevdet at NRK alltid hadde klart seg bra ved å gjøre det stikk motsatte av hva BI-professoren anbefalte. I sannhetens navn skal det også sies at jeg som informasjonssjef i NRK på denne tiden forfektet samme syn i forhold til å lage programmer på markedets premisser. Men det er over fem år siden og tv-industrien har forandret seg betraktelig, selv om vi altså fortsatt venter på det digitale bakkenettet.

Både NRK og de kommersielle kanalene utviser ekstremt stor kreativitet i forhold til å skaffe seg inntekter. Så kreative er de til alt overmål blitt, for eksempel i TV 2, at de nå ønsker å påberope seg retten til å ta betalt fra brukerne, fordi reklameinntektene står under press som følge av den digitale tv-utviklingen. Samtidig åpner det nye tv-direktivet fra EU for omfattende produktplassering, mens også sponsing baner seg vei som en stadig mer effektiv påvirkningsmåte målt opp mot tradisjonell tv-reklame.

Hvilke forpliktelser TV 2 vil bekjenne seg til i en fremtid med digitalt bakkenett er ikke godt å si. Da kan det virkelig ha noe for seg å øve sterkere politisk innflytelse på et lisensfinansiert NRK, som kulturminister Trond Giske allerede ynder å kalle «mitt selskap».

Mye kan i alle fall tyde på at et skarve Kringkastingsråd ikke er nok til å motstå kreftene som råder i tv-industrien akkurat nå.