Norsk eierskap i media – vil vi det?

Sommeren 1997 fikk vi den etterlengtede loven om eierskap i media. Og intensjonene bak de reguleringene som ble foreslått var klare: Fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmulighetene og et allsidig medietilbud. For første gang fikk vi også materialisert et innhold i begrepet "reell ytringsfrihet" som gjorde det nødvendig å innføre strenge restriksjoner på det nasjonale eierskapet i medier. Aviser og kringkasting ble sett i sammenheng.

Den unike situasjonen som Norge hadde, med et mangfoldig eierskap der de fleste andre land allerede hadde opplevd en monopolisering, skulle tas vare på. Riktignok ga det begrensninger på hvordan de store mediekonsernene skulle utvikles videre, men der gjorde stortingsflertallet et klart valg. Vi ville ha flere aktører på eiersiden.

EØS-avtalen la strenge begrensninger på muligheten til å forskjellsbehandle norske og utenlandske eiere, og da kunne det ikke innføres krav om å holde utenlandsk kapital utenfor norske medier. Selvsagt kan det diskuteres om det er positivt eller negativt, men å trekke utenlandsk kapital til Norge har alltid vært et mål så lenge det ikke dreier seg om negative oppkjøp.

Det ga også de norske mediehusene mulighet til å satse videre utenlands der de norske eierbegrensningene stengte for videre vekst her hjemme.

Både kulturpolitisk og næringspolitisk var den nye loven et godt utgangspunkt for å utvikle norske medier videre. Stortinget som lovgiver var imidlertid oppmerksom på at i gitte tilfeller kunne loven fungere slik at den stengte norske eiere ute, og favoriserte utenlandske oppkjøp.

Sett i sammenheng med dette ga vi uttrykk for at i slike situasjoner måtte eierskapsloven endres slik at den likestilte norske og utenlandske eiere. Det har som kjent alltid vært en målsetting å sikre nasjonalt eierskap i mediebransjen. I dag kan vi slå fast at de nasjonale reguleringene har fungert, og på ingen måte har hemmet det norske eierskapet.

Det var mye motstand mot de reguleringene som ble foreslått – men de har ikke hemmet verken utviklingen av aviser, kringkasting eller nye medier. Samtidig har vi maktet å opprettholde flere store norske mediehus der resten av verden opplever en tiltagende monopolisering.

På samme tidspunkt innførte Stortinget tilsvarende reguleringer på lokalt og regionalt nivå. I en situasjon der vi sto midt oppe i nye konsesjonsrunder for å bygge opp både lokal-tv og lokalradio var det en utbredt frykt for at det ville oppstå regionale mediemonopol. Ap la selvsagt vekt på lokale forhold, blant annet at det var bedre at en lokalavis ble oppkjøpt og på den måten berget fremfor å bli lagt ned.

Stortinget tok altså høyde for at eierkonsentrasjon faktisk kunne styrke mangfoldet i gitte situasjoner. Og med blikk på dette har diskusjonen gått videre. Når lokale eiere har følt behov for å få med seg aktører som kan utvikle avisen videre har dette blitt oppfattet som motstridende med lovverket. Slik bør det ikke være.

I dag har lokalfjernsyn og radio etablert seg så godt som vi kan forvente med de rammene denne bransjen har. Vi har fått nye eiere på banen, kanskje først og fremst lokalt. Så loven har altså ikke bare fungert etter intensjonen, men faktisk bidratt til å øke mangfoldet også på eiersiden i de lokale mediene. Når det så skjer endringer i eierskapet, noe vi har opplevd i Orkla de siste månedene, så må også vi gjøre en vurdering av hvilke konsekvenser det vil få for de norske mediene og det norske eierskapet.

Når hovedmålet blir å synliggjøre økonomiske verdier for å heve børsprisen, er det andre målsettinger og verdier enn de som har vært fokusert på til nå som kommer i førersetet hos medieeierne. Og hvem kan da gå på barrikadene for å forsvare de verdier som de norske mediehusene hevder at de har?

Da blir det i grunnen et valg mellom hvem som skal ha muligheten til å utvikle seg videre i Norge. Skal vi utelukke norske eiere og overlate dette til utenlandske eiere? Betyr lokale reguleringer så mye for oss at vi i stedet skal selge bedriftene utenlands? Svaret bør være enkelt: Lokale og regionale aviser må få slippe å snakke engelsk på styremøtene sine. Nå når loven kanskje til og med har bidratt til at det er utviklet flere lokale eiere bør også de få muligheten til å konkurrere på lik linje med de store utenlandske mediehusene, i hvert fall i forhold til lovverket.

Men det vil kreve en endring av eierskapsloven, der de lokale begrensningene på eierskapet oppheves, mens de nasjonale begrensningene står ved lag. Dette kan faktisk bidra til at det utvikles sterke eiergrupperinger i tillegg til de tre (Orkla, Schibsted og A-pressen) vi er vant til at dominerer norske medier i dag, og på den måten bidra til å ytterligere øke mangfoldet ikke bare i mediene men også på eiersiden. Dette vil trolig være mer i tråd med lovens formål, selv om situasjonen var den motsatte i 1997 da loven ble innført.