- Jo Kiese heiet på meg hver gang jeg dummet meg ut

Disse minneordene ble publisert på Aftenposten og er gjengitt med tillatelse av forfatteren.

Min gode venn Jo Kiese døde fredfullt 18. juni, 88 år gammel.

Jo og jeg møttes første gang i 1985 i baren på stadshotellet i Linköping i Sverige. Jo var redaksjonssjef i Kapital. Han skilte seg ut på kolofonen bak i bladet der navn og tittel på alle i redaksjonen sto oppført. Alle var siviløkonomer, med ett unntak; bedriftsøkonom Jo Kiese.

Vi var på pressetur med SAAB denne våren. Jo var i sitt ess. Han var rallykjører med bakgrunn fra PO-løp (bilorienteringsløp, red. anm.) og Kolberg Motors. Selv om Jo var tyve år eldre enn meg, forsto vi hverandre godt. Da vi gikk ned flytrappen på Fornebu, sa Jo.

«Vi må starte noe sammen en dag!»

Dagen ble 5. januar 1989. Da startet vi Geelmuyden Kiese (GK).

Ulike barn leker best! Jo var stille og sjenert. Jeg var litt mindre sjenert. Men kreativiteten bandt oss sammen. Jo insisterte på at jeg skulle sitte i førersetet, og at han skulle være kartleser. Som i PO-løp. Jeg skulle være utenriksminister og han innenriksminister. Dette var en vinnerformel; Vi konkurrerte aldri innbyrdes. Vi tråkket aldri i hverandres bed. Vi vant sammen!

Når jeg holder foredrag for unge gründere er mitt viktigste råd at de må finne en Kiese.

Jo stilte aldri krav. Da han ble syk, og solgte seg ned i GK ba han om å få beholde kontoret sitt, og noen få aksjer i selskapet. I tillegg spurte han forsiktig om jeg hadde tenkt å endre firmanavnet? Nei, svarte jeg; Vi skal fortsatt hete Geelmuyden Krise. Så lo vi. Det vil si; Jo humret, og jeg lo.

Vi fortsatte å støtte hverandre. Jeg trøstet Jo da først datteren Kristine og så konen Inger døde, og Jo heiet på meg hver gang jeg dummet meg ut.

Bursdagene hans 9. mars feiret vi på Theatercafeen, til og med i fjor. Da jeg ringte og inviterte ham i år orket han ikke. Han var sliten.

Den kvelden sa jeg til min ektefelle at neste gang jeg møter Jo er i bisettelsen.

Takk for alt min venn!