KOMMENTAR
Jeg bare lurer på hvorfor jeg umiddelbart misliker kampanjer med mennesker og dyr som skal fremstå som ekte, men som er laget med kunstig intelligens. Jeg får plastikksmak i munnen og mister all følelse for det jeg ser, litt som da stock foto tok helt av. I stedet for å bli rørt eller engasjert, henger jeg meg opp i at det ikke er ekte.
Nå har jeg lest mer om dette (takket være Jenny Elise Hauge Waters-Lauvsnes som kjente til fenomenet som skjer i hjernen). Forskere kaller det «the uncanny valley» som er den rare dalen vi havner i når noe ser nesten menneskelig/ekte ut, men ikke helt. Når blikket er tomt, pelsen for glatt eller tennene for rette. Hjernen vil tro på det, men der er noe som ikke stemmer. Resultatet er at man får ubehag i stedet for å føle en form for nærhet.
Akkurat der havner mange KI-kampanjer i min bok nå. De prøver å være realistiske, men bommer på å få oss til å føle noe. Og da mister de alt. Se bare på Levi’s, som i 2023 lanserte en kampanje med KI-skapte modeller. Intensjonen var å vise mangfold og variasjon, men folk oppfattet det som falskt mangfold. Reaksjonene handlet ikke om teknologien, men følelsen av å bli lurt. Publikum så noe som skulle være ekte, men ikke var det.
Coca-Cola sin kampanje «Create Real Magic» brukte KI på en måte som resonnerte bra hos folk. Der fikk publikum lage egne bilder med KI verktøy fra OpenAI. De var kunstige, lekne og åpenbart uekte. Ingen prøvde å late som eller lure.
Og kanskje det er greia? Folk liker kunstig intelligens i reklame, så lenge de ser at det er kunstig fra start. Når vi vet at vi ser noe som er «fake», slipper hjernen å lete etter livstegn som ikke finnes. Vi kan nyte uttrykket som kreativitet i stedet for å lete etter om det er ekte. Kanskje derfor Pixar har rørt en verden i mange år, selv om det er maskinlaget.
Så løsningen er ikke mer realisme som mange prøver på. Det er mer ærlighet. Ikke prøve å lure folk, eller fremstille noe som er «fake» som ekte.
