KOMMENTAR
Ja, hva skjer egentlig med algoritmene på LinkedIn om dagen? Jeg har aldri søkt på besserwisser, brønnpisser eller hersketeknikker i praksis. Men det er ikke mange scroll som skal til før jeg møter på en i feeden. Er det virkelig sånn vi vil ha det i denne lille andedammen av en bransje, at vi bruker så mye tid og talent på å snakke så mye om alt andre gjør, som ikke virker? Og det i full offentlighet, for alle kunder å se. Tenk om landets tannlegebransje holdt på på samme måte. Ikke veldig tillitsvekkende.
Det er nok av tilstøtende bransjer som sikler etter tilliten vi har som problemløsere og vekstpartnere for landets annonsører. Kanskje er tiden inne for å gi egoet en time out, la likes være likes, og heller løfte blikket mot hva vi faktisk får til når vi er på vårt beste?
Jeg kommer neppe til å bli savnet, men jeg ilegger meg selv LinkedIn-karantene på ubestemt tid - og skal aldri mer lese kommentarfeltene på Kampanje … tror jeg. Selv om jeg er en forsiktig bruker av LinkedIn, har jeg rukket å bli eksponert for systematisk brønnpissing og hersketeknikker fra bransjens Statler-e og Waldorf-ere nok ganger de siste ukene. For de som ikke tar referansen, tenk Muppet Show. Du veit, de to gubbene som sitter på balkongen i salen, og ser ned på de andre Muppets-ene i forestillingen.
Jeg skjønte ikke stort av hva de sa, da jeg tidlig på 80-tallet så disse surmaga fyrene på TV for første gang. Men det var jo lett å skjønne at de ikke var særlig til bidragsytere for god stemning og et bra show, selv om de på sitt vis bidro til litt komikk og latter. Jeg skjønte ikke hva fatter'n lo av da disse gubbene dukket opp på skjermen. De var jo så skummelt grinete. Men den siste tiden har jeg jo blitt mer bevisst på greia. Han lo av - ikke med. Jeg er ikke helt skrudd sammen som faren min, tydeligvis. For jeg klarer ikke å se humoren i undergravede kommentarer - eller å gjøre seg selv viktigere og større på bekostning av andre. Jo, det er latterlig - men det finnes ikke morsomt.
Bak et tastatur er det verdens enkleste ting å snakke ned andre folks jobber, latterliggjøre andres meninger og trekke gamle one linere fra hofta. Men særlig fruktbart er det neppe i lengden. Verken for Statler-e, Waldorf-ere eller bransjen som helhet. For all del - diskusjon og friksjon er bra, så lenge det underliggende premisset er at man vil at ting skal bli bedre - ikke at man selv skal se bedre ut.
Ned fra balkongen, folkens - ingen nevnt, ingen glemt.
