Reklamefolk med for store sko

Styret i Kreativt Forum har fratatt sine egne medlemmer, reklamebyråene, enhver troverdighet i forhold til å være seg oppgaven voksen som aktører i næringslivet. Det er deprimerende, men absolutt ikke overraskende. I et brev til sine medlemmer ber Kreativt Forum reklamebyråene om «å være forsiktige med uttalelser om så vel egen situasjon som generelle bransjetrender av negativ karakter».

I brevet, som ble omtalt i Dagens Næringsliv sist lørdag, heter det at reklamebyråene bør unngå offentlige debatter som stiller spørsmålstegn ved bransjens seriøsitet eller som skyter på enkeltbyråer/enkeltpersoner, heter det videre. Foranledningen til brevet er endel reportasjer i Dagens Næringsliv med utgangspunkt i bransjens resultater i 2003, som videre endte opp i en debatt om kompetanse i forhold til å bidra med best mulig råd til landets øvrige næringsliv.

Artiklene har fått Kreativt Forum til å konkludere med at mediene er spesielt opptatt av å skrive om skandaler i reklamebransjen.

Sannsynligheten er overveiende stor for at skandalene er langt flere enn de mediene har klart å avdekke de siste årene. Brevet bekrefter nok en gang at reklamebransjen så langt fra er voksen hverken i forhold til mediene eller i forhold til resten av næringslivet. For når skoene blir for store velger altså Kreativt Forum å be om det som ikke kan tolkes som annet enn sensur i forhold til mediene for å unngå kritisk søkelys og debatt om egen virksomhet.

I midten av 1980-årene sutret den daværende lederen av Kreativt Forum, Jan Erik Birkelid, over at journalister ikke var interessert i reklamebransjen og alt det fantastiske kreative arbeidet som ble utrettet der. På den tiden jobbet jeg i nettopp Dagens Næringsliv, eller Norges Handels- og Sjøfartstidende, som avisen het den gangen.

Jeg fikk medlemsskap i foreningen for å få et innblikk i bransjen, og det manglet da ikke på velmenende innspill om hva jeg som ung journalist burde interessere meg for å skrive om. I 1985/86 var vi ved innledningen til jappetiden, som bidro til alle mytene om reklamebransjen med skyhøye lønninger, dyre firmabiler og gin tonics til middag. Reklamebyråene, som hadde snik-kontorisert hele Frogner, gjorde sitt beste for å bygge opp under mytene, mens jeg som journalist skulle overtales til å skrive om kreatører som til stadighet mente at de hadde funnet opp hjulet på nytt i form av nye fantastiske helsides annonser og senere reklamefilmer.

Og som så gikk ut og etablerte nytt og eget reklamebyrå som jeg skulle markedsføre i form av en troverdig artikkel i Dagens Næringsliv.

Selvsagt ønsket reklamebransjens utøvere det. En avisartikkel begått av en lite kritisk journalist er selvsagt mye mer verdt enn om man skulle være nødt til å ta sin egen medisin i form av rådyr reklame for å fortelle om egen fortreffelighet. Men alt var mye enklere da. Reklamemarkedet vokste rett til himmels et par år inntil den første blå-mandagen kom etter børskrakket høsten 1987.

Siden har konjunkturene gått i rykk og napp. Nå, 20 år og flere opp- og nedturer senere, har bransjen antatt format av industri. Medier, kommunikasjon og reklame utgjør en betydelig del av samfunnsøkonomien.

Men det innebærer også økt ansvar for utøverne av reklamefaget. Reklamebransjen er neppe nok voksne nok til å ta det ansvaret det er å bli regnet som en seriøs del av næringslivet, når den ikke en gang tåler innsyn i egen virksomhet i form av kritisk, relevant journalistikk.

I årevis har reklamebransjen ment seg kompetent og berettiget til en plass i styret i store bedrifter for å rådgi dem om markedsføring, reklame og medieinvesteringer.

Etter Kreativt Forums siste utspill regner jeg med at veien til styrerommene i næringslivet fortsatt blir lang, og at bransjen er best tjent med å forbli i sin egen lekegrind med blanke ark og fargestifter.