- En helt vanlig dag på jobben

Det er ikke alltid like lett å forklare hva vi jobber med i PR- og kommunikasjonsbransjen. Klisjeen «ingen dag er lik» er ingen klisjé hos oss. Det er banna bein. Den røde tråden er å skape positiv og virkningsfull kommunikasjon på vegne av våre kunder. Forestillingen som skapes i media, om den slu PR-rådgiveren som på utspekulert vis kun har ett eneste formål for øyet; å iskaldt manipulere politikerne, opinionen og mediene, til ukristelig timespris, er et veldig ufullstendig bilde av hvem vi er.

Så ufullstendig er det, at jeg skal tilegne hele dette innlegget til å fortelle om en helt vanlig torsdag, i en helt vanlig PR-rådgivers liv. Eller, en helt vanlig dag var det kanskje ikke. Det er nemlig ikke hver dag jeg har en intetanende heldiggris som skal overraskes med et filmteam i helikopter. Men det hadde jeg altså denne torsdagen.

Kunden min var en reiselivsaktør, og konseptet var enkelt men genialt. De skulle sende avgårde en heldiggris på en vidunderlig «paycation»; en betalt luksusferie der alt var inkludert, inklusive lønn for strevet. Konseptet var «low budget» markedsføringen nettbasert og myntet på word-of-mouth og sosiale medier. Og nå var heldiggrisen utvalgt, intetanende, og befant seg kun 20 mil fra Oslo.

Jeg hadde spilt inn saken til en tv-kanal, som helt fra første kontakten var ivrig etter å lage en skikkelig feel-good-story. Potensialet var enormt; overraskelsesmoment, fantastiske nyheter utenom det vanlige og gode sjanser for ekte gledeshyl. Sånt blir det trivelig tv av. Problemet var bare å få tak i karen, som aldri riktig ville oppholde seg der vi hadde fått beskjed om at han skulle være. Tro meg, frilansfotografer er mye på farten!

Etter flere dager med beskjeder og kontrabeskjeder, ett forsøk i Trøndelag og ett på sørlandet, ble løsningen til slutt: helikopter! Enda bedre, mente tv-kanalen, og satte et forventningsfult reportasjeteam på saken. Onsdag ettermiddag var helikopteret booket, landingstillatelsen fikset, og min allierte på stedet forsikret meg om at heldiggrisen ville være på plass på riktig sted til riktig tid. Jeg fantaserte om tv-innslaget, og hvor perfekt det spontane gledeshylet ville gjøre seg på tv i beste sendetid.

Torsdag morgen våkner jeg til striregn og et massivt tåketeppe, et sånt som man ellers kun ser på skrekkfilm, som henger tungt over tretoppene. Til tross for at YR.no har lovet hyggelig oppholdsvær med solgløtt fra formiddagen. Det blir flere engstelige telefonsamtaler til vakthavende flymeteorlog på Meteorlogisk Institutt før helikopterpiloten selv ringer. Avreise som planlagt klokken ti er ikke mulig, men prognosene tilsier at tåken skal lette i løpet av formiddagen. Hvis jeg kan utsette avreisen til klokken tre skal det nok gå bra, mener han.

Problemet er bare at kameramannen fra tv-kanalen må være tilbake i Oslo senest klokken ett. Han skal nemlig videre på et nytt oppdrag det er umulig å utsette. Jeg forbanner Murphys lov, og mens makspulsen dunker omorganiserer jeg det jeg er god for, til det nesten gløder av telefonen. Det er uaktuelt å snuble på målstreken nå. Og som ved et lite mirakel tryller jeg frem en ny kameramann, nye landingstillatelser og en plan B for å få den fremdeles intetanende heldiggrisen til å ankomme landingsstedet cirka seks timer senere. Og så er det bare å vente.

I ett-tiden slutter det å regne, men tåken klamrer seg fremdeles fast et par hundre meter over bakken. Aldri har det vært mer nervepirrende å stirre på skyene. Jeg reloader YR-appen igjen og igjen. Til slutt kræsjer den. Jeg ringer flymeteorlogen jevnlig for statusrapporter. Det ser ikke så aller verst ut, sier han. Men vi trenger noen hundre meter til. Kom igje-e-e-en!

Førti minutter før oppmøte på landingsplassen ringer journalisten fra tv-kanalen, i det jeg haster på vei til bilen. Turen må avlyses, sier han, og forklarer beklemt at ansvarlig redaktør har satt foten ned. Tv-kanalen kan ikke ta imot en helikoptertur fra et PR-byrå. Det er begrunnelsen han har fått. Han beklager, han hadde jo gledet seg til turen. Men man sier ikke imot redaktøren, liksom.

Sjakk matt. Jeg er satt ut av spill. Ikke bare har jeg min allierte, som etter beste evne lokker og lurer den intetanende heldiggrisen på bestemmelsesstedet, as we speak, men jeg har også et helikopter som står klart til take-off på landingsplassen. Slike ting kan ikke avbestilles en halvtime før avreise. Det er kort vei fra himmel til helvete.

Jeg forbereder meg på årets kjipeste telefonsamtale. Hvem skal jeg ringe? Kunden eller sjefen? Hvem skal jeg be om å ta helikopterregningen? I tillegg har jeg jobbet i flere dager for å få koordinert det hele, som lenge så ut til å bli et skikkelig høydepunkt. Nå ser det derimot ut til at resultatet kan bli null og nada. Jeg prøver å formulere ulike beklagelser i hodet mitt, mens pulsen dunker i tinningen. Jeg hører nesten ikke at telefonen ringer, for det suser sånn i ørene.

– Tåken trekker nedover igjen. Jeg beklager, men vi må dessverre kansellere hele turen, sier stemmen i telefonen.

For en vakker stemme! Det er som englesang og himmelske toner. Aldri har en dårlig nyhet vært så velkommen. Helikopterpiloten beklager igjen.

– Ja, det var synd, sier jeg og er lykkelig.

Ok, jeg er tilbake på null. Jeg har fremdeles en god nyhet som må overleveres. Helst på en måte som gir det hele en liten dose nyhetsverdi. Min allierte viser seg som en reddende engel, og vi bestemmer spontant at hun skal filme heldiggrisen med mobilkameraet sitt når jeg ringer og kommer med det glade budskap.

Men hvordan skal jeg skape den riktige stemningen gjennom telefonrørert? Hvordan får jeg ham i den andre enden til å virkelig slippe jubelen løs?

Spotify blir redningen, og albumet «Amazing Sound Effects of Crowds» med en 19 sekunders lydfil ved navnet «Small Studio Audience Loud Applause». Når jeg spiller den i loop i bakgrunnen kan det, med litt godvilje, høres ut som om hele byrået sitter i bakgrunnen og jubler. Det får duge.

Jeg ringer. Det lille studiopublikumet jubler, klapper og plystrer fra datamaskinen. Heldiggrisen blir først helt stille. Jeg kan nesten høre hvordan hjernen hans jobber med å prosessere inntrykkene. Så roper han av sine lungers fulle kraft: JAAAAAA!!!

Jeg ringer til tv-kanalen. Forteller om potensialet for en finfin nettsak med videoklipp og intervju med Norges største heldiggris. De er enige, og ettermiddagen er på vei til å ta seg opp igjen. Helt til min allierte ringer fortvilt. Noe har skjedd med telefonen hennes, og det er ikke lyd på videoklippet. Uten lyd er klippet ubrukelig. Dette er virkelig ikke min dag.

Men heldigvis finnes det grenser for hvor mye uflaks som får ramme én person på én dag. Lydfilen viser seg å være intakt og hele klippet med ekte gledesutrop kan oversendes journalisten i tv-kanalen. Saken blir riktig trivelig, nevnes til og med på nyhetene, og topper listen over de mest leste nettsakene de neste dagene. Over 50 andre større og mindre aviser over hele landet dekker saken i løpet av uken. Operasjon Heldiggris er reddet, og kampanjen er fremdeles en suksess.

Selv napper jeg ut sju nye, grå hår, og kan virkelig skrive under på at ingen dag er lik i PR-bransjen. Heldigvis.

Maria Egeland er kommunikasjonsrådgiver i Renommé.