– Et åpent landskap

– Det har jeg et helt eksakt perspektiv på, svarte tromsøværingen Hans-Tore Bjerkaas på spørsmålet om når hjembyen Tromsø kalte på ham neste gang, i et portettintervju i Kampanje foretatt i februar i fjor. Om perspektivet hans var rekordhøye markedsandeler for NRK1 og NRKs samlede fjernsynstilbud under ett, skal være usagt.

Men de færreste vil være uenig i at Hans-Tore Bjerkaas har gjort det få knapt trodde var mulig, nemlig å besørge at NRK1 holder en rekordstor markedsandel som er enestående for en allmennkringkaster i europeisk målestokk. Med sin litt lavmælte jordnære stil har han satt ting i spill – for å bruke hans eget uttrykk – på en måte som gjør at NRK fremstår som mer veldrevet enn noen gang. Bjerkaas har ryddet og tydeliggjort NRKs programtilbud, han har strømlinjeformet systemene for programbestilling og programsetting, nedbemannet og bidratt til å redusere NRKs mangeårige tradisjon for overforbruk. Og best av alt; han har klart det uten å la det gå nevneverdig ut over NRKs totale programtilbud. Veien til NRK startet i form av et sommervikariat som lokalradioreporter. Deretter til programmet Halvsju, senere til jobben som redaksjonssjef.

Så fikk han et kort avbrudd i TV 2 som programredaktør da den nye kanalen skulle formes i 1991, for så å vende tilbake til NRK som distriktsjef i Tromsø. Så ble han kalt til jobben som fjernsynsdirektør av daværende kringkastingssjef Einar Førde, som altså endte opp i jobben han nå forlater som direktør i NRK Kringkasting. Kolleger rundt ham nøler ikke med å mene at Bjerkaas har hatt en bemerkelsesverdig og oppsiktsvekkende god tv-karriere. Når han nå vender nesen mot nord for blant annet å kunne være litt mere far for sin lille datter, er det noen som utroper ham til Europas beste programsetter.

Når han i tillegg er likt av de fleste som har hatt ham som sjef, inkludert undertegnede, er det ikke til og forundres over at sorgreaksjonene i NRK sikkert er mange når han nå prioriterer annerledes. Avgangen er helt sikkert også samtaleemne i de tre kommersielle tv-stasjonene. Her er hodepinen at tre stasjoner egentlig er én for mye for å konkurrere om det som er igjen av seere og seertid når Bjerkaas har forsynt seg med sitt. Dersom den neste direktøren i NRK Kringkasting gjør en dårligere jobb enn den Hans-Tore Bjerkaas har gjort i forhold til å få seertall og markedsandeler opp på et rekordhøyt nivå, så åpner det for muligheten til å skape en litt bedre balanse i den kommersielle delen av tv-markedet.

Og kjenner jeg de andre tv-sjefene rett, er det absolutt en mulighet de vil vite å forsøke og utnytte.

Kari Werner Øfsti, som er konstituert i jobben som direktør i NRK Kringkasting etter Bjerkaas, er en ringrev som kjenner NRK fra de fleste sider. Hun har solid forankring i tv-produksjonsmiljøet og i radiomiljøet etter å ha vært assisterende radiodirektør i en årrekke. Det siste kan komme godt med. For hun må på en helt annen måte fronte en ny krig, nemlig krigen om radio-hegemoniet når Kanal4 ser dagens lys og et nytt P5 er på trappene. I den situasjonen bør ikke kringkastingssjef John G. Bernander bevilge seg altfor god tid i jakten på den permanente etterfølgeren. I det øyeblikket en sjef sitter som konstituert, ligger det en automatikk i at virksomheten er ekstra sårbar.

Og markedet for denne typen jobbkandidater er neppe særlig stort. Gitt en situasjon hvor det knapt er mulig å tenke seg at NRKs markedsandeler på tv-siden kan øke særlig mer, kan det muligens være smart å rekruttere fra egne rekker. For NRK er en ytterst spesiell institusjon å være leder i og av.

Til tross for at NRK besitter mange dyktige folk, er det fortsatt en utbredt kultur å kringkaste uenighet med ledernes programbeslutninger i dags- og ukepressen under henvisning til at lojalitet til allmennkringkastingen veier tyngre enn lojalitet til ledelsen. Derfor skal det bli spennende å se hvem som våger å overta Hans-Tore Bjerkaas sko.