Fra arkivet

Blod på tann

Når opplevde du sist at selv en middelmådig utført reklame traff deg så inderlig i hjertet at du ble glad? Det skjer i blant. Du kan ha snakket med kona om en spesiell sparekonto, om en spesiell sofa du skulle ha sjekket leverandør og pris på, og så vips: Ting kommer rett til deg og du kan triumferende vifte foran øynene hennes med en fin brosjyre og si "se Bodil, se hva jeg har skaffet".

Dette hendte meg, som det heter i ukebladspaltene. Det var ingen smart og hipp dm, det var en brettet brosjyre fra to unge, kvinnelige tannleger på Majorstua, som attpåtil opererte med sine private e-postadresser. Omtanken og tilgjengeligheten disse to la for dagen traff meg midt i det følelsesmessige solar plexus, og jeg har vært nær ved å sende dem e-post flere ganger.

For hva sto det ikke i presentasjonen! Anita (28) kommer fra Gjøvik der hun spilte klarinett (og fortsatt spiller som hobby), at hun trener og lærer seg fransk og at kjæresten heter Thomas. Vibeke (29) fra Oslo er aktiv turnjente (deltatt i Nordisk mesterskap) og at hun holder på å bygge opp et hjem med mannen sin, Robert.

Slike personlige greier gjør meg innmari glad og får meg til å glemme at jeg egentlig er skeptisk til tannleger. Mellom rotfyllingene kunne jeg slenge ut en melding til Anita om at obo egentlig er et kulere instrument, og Vibeke og jeg kunne snakke om den legendariske turnkommentatoren i NRK som plumpet ut med at brødskuffa åpna seg da en turnjente falt ned på bommen. Så kunne vi le litt og glemme boret. Alle menn blir små barn hos tannlegen.

Kanskje vi ville kjenne hverandre igjen når vi møtte hverandre i en butikk, og jentene ville ymte frampå at "det er lenge siden vi har sett deg nå. Ring oss på mandag for å avtale en sjekk på den jekselen vi reparerte!" Jeg ville føle at tannlegen forholdt seg til meg som forbruker og menneske i stedet for at jeg måtte grue meg i to uker for å ringe og risikere å møte en kald telefonsvarer med beskjed om begrenset åpningstid.

Tjenesteytere innen helsevesenet har omtrent vært fritatt for å annonsere for sine tjenester, og i den grad de har gjort det, har det vært i form av en liten annonse bestående av tannlegens navn, adresse og telefonnummer. Ellers har din faste tannlege bekjentgjort to måneders arrogant sommerlukning akkurat idet du begynte å få vondt i tannebissene. Tannleger har i mange år vært hjulpet av det Torbjørn Egner-skapte slagordet "Du må pusse tennene dine, Jens", eventuelt "Det blir ikke hull i en tann som er ren". Visst blir det hull, uansett hvor mye plakkenzymtoner og triomyn du påfører.

Jeg har tenkt mye på disse to kvinnelige tannlegene som sendte meg brosjyren. I det siste har jeg hatt naive forestillinger om at de er to pene effektivitetstroll som hun i Telenor-reklamen. De sitter i et klinisk reint miljø og taster på en lysende dataskjerm med fingre som ender i lange, røde negler. De smiler hvitt og mye, kanskje de spiser en sjokolade iblant uten å ha dårlig samvittighet, og kommer alltid glidende hjem i nyvasket bil til et lite barn som har skrevet "velkommen hjem, mamma" på en tegning og en far som venter med et kyss og ferdig middag.

Der ser du. En helt ordinær dm har klart å få meg til å erkjenne et behov og skape en følelse, og du vet godt at medie- og reklamefolk ikke er de første som lar seg begeistre følelsesmessig av noe andre enn dem selv har laget.

I et par uker har jeg ventet på oppfølgingen, gjerne en solsmilende e-post holdt i en vennlig, varm og personlig tone som spør om jeg har glemt dem. Dm-en var uadressert, og det er bare å innse at damene prioriterer jeksler og plakk framfor å lete opp e-postadresser til alle som bor i dm-ens nedslagsområde.

Så, Anita og Vibeke, så var det oss. Dere har fortryllet meg, og det er mye å gå løs på. Dere vil få en god kunde. Ringer dere, eller?