– Silvio tømmer skattkammeret

Som statsminister og landets mektigste medieeier har Silvio Berlusconi tilnærmet full kontroll med landets desidert viktigste informasjonskanal – tv. Medieeieren Berlusconi eier landets tre største, private tv-kanaler og statsministeren Berlusconi har indirekte kontroll med landets tre statlige kanaler.

Under Berlusconi har derfor demokratiske bærebjelker som ytrings- og informasjonsfriheten og frie og uavhengige medier råtnet, og den italienske republikken minner i dag mer og mer om et medieimperium styrt av en enehersker.

For i et land der avislesning tilhører sjeldenhetene og den intellektuelle eliten og majoriteten av befolkningen henter sin informasjon fra tv-mediet, er grensen mellom diktatur og demokrati ikke vanskelig å krysse for en mann som har direkte tilgang til landets 55 millioner mennesker og kontrollerer 95 prosent av landets tv-seing til enhver tid.

For å forstå Berlusconis mektige posisjon i det italienske mediemarkedet kan man leke seg med tanken om at Kjell Inge Røkke la de nødvendige milliardene på bordet og kjøpte ut våre tre TV 2-eiere, Schibsted, A-pressen og Egmont.

Røkke måtte i tillegg raide Gyldendal-forlaget og ukebladforlaget Hjemmet Mortensen. Oslo Kinematografer og Norsk Film måtte også innlemmes i Røkkes nye mediekonsern. Deretter måtte Røkke starte opp det politiske partiet «Kom igjen, Norge!» for deretter å ta jobben som statsminister. For å hindre for mange kritiske reportasjer fra TV 2-konkurrenten NRK, burde han relativt raskt også avsatt John G. Bernander og gi Bjørn Rune Gjelsten jobben som kringkastingssjef på Marienlyst. På Italia er det i dag nærmest umulig å bruke begreper som demkokrati og mediemangfold i ordenes opprinnelige forstand.

At det er gunstig å eie sine egne tv-kanaler skjønte man ved lokalvalget for noen år siden. Den gang var Berlusconi i oposisjon, men allerede da nektet han å ta en partilederdebatt i det offentlige RAI - og ville kun snakke i eget tv-studio og på egen tv-kanal. Det grelleste eksemplet ble vi derimot vitne til i sommer, da ingen av landets seks største tv-kanaler viste den fulle historien om statsminister Silvio Berlusconis klovneopptreden i EU-parlamentet, hvor han sammenlignet en kritisk tysk parlamentariker med en fangevokter i en nazistisk konsentrasjonsleir. Nylig fjernet også det statlige tv-selskapet RAI et satireprogram som hadde gjort narr av Berlusconis medieminister.

Berlusconis kontroll med tv-mediet er også svært problematisk for den politiske oposisjonen i landet. Etter at Berlusconi ble valgt til statsminister våren 2001 har undersøkelser vist at det i ettertid har vært langt vanskeligere for Berlusconis politiske motstandere å nå igjennom med sine synspunkter i tv-nyhetene.

For i Berlusconis medieimperium er det ikke lenger plass til kritikk og divergerende oppfatninger. Italiensk tv har byttet ut informasjonsmangfold og ytringsfrihet med propaganda og sensur. Som landets leder har det derfor vært en smal sak for Berlusconi og hans allierte å trumfe igjennom landets nye medielov.

Nylig passerte den i Senatet og nå gjenstår bare underskriften til president Carlo Azeglio Ciampi. Og når ytringsfriheten synes kneblet, er neste skritt å tømme skattekammeret. Med sin nye lov gjør «keiseren» derfor bare som sine romerske forgjengere fra det antikke Rom. Han tømmer imperiet for gull og skatter, og sikrer fremtiden – en fremtid uten politisk makt. Nå åpner han for at selskapet han eier kan hente ut enda mer av Italias reklamemarked. Der hans medieselskap Mediaset i dag for lengst har krysset de mediepolitiske grensene for hvor stor en aktør kan være - i dag satt til 30 prosent av tv-inntektene. Mediaset og Berlusconi har med sine inntekter på snaue 20 milliarder kroner i dag rundt 40 prosent. Nå senker Berlusconi grensen til 20 prosent, men samtidig utvides beregningsgrunnlaget. I bunn ligger ikke lenger bare lisens- og reklamemarkedet, men det som i dag heter Sic – Sistema integrato delle comunicazioni. Det betyr at beregningsgrunnlaget utvides til å omfatte hele det italienske kommunikasjonsmarkedet, eller sagt på en annen måte: Alt som tenkes kan av nasjonal og lokal reklame og markedsføring i alle mediekanaler.

En spennende tanke med tanke på de horisontale og vertikale bevegelsene man ser mediekonsernene i dag følger, men en ekstremt bekymringsfull utvikling for Italia. Bekymringen skyldes først og fremst at Berlusconi kan tjene enda mer penger og at ressurskonsentrasjonen blir enda sterkere.

Estimater anslår det nasjonale reklamemarkedet i Italia til 256 milliarder norske kroner. Det vil si at Mediaset kan hente ut over 50 milliarder fra dette markedet, altså mer enn dobbelt så mye som det Berlusconi i dag omsetter for på tv, før selskapet når eiergrensen. Dette vil gjøre det nærmest umulig for nye medieaktører å etablere seg i Italia – og da særlig på tv-markedet.

Som om ikke det er nok skal den statlige tv-kanalen RAI privatiseres, noe som åpner for at Berlusconi kan kjøpe seg inn i tv-kanalen. Medieloven åpner også for at Berlusconi kan kjøpe aviser. I dag eier han Il Foglio gjennom broren, men ingen av de virkelig store avisene som for eksempel den Berlusconi-kritiske La Repubblica.

Så langt har loven om «opzione zero» hindret enhver som eier tv i å eie avis. Men fra 2009 åpner den nye loven for at Mediaset også kan eie aviser i Italia. I løpet av desember skal Italias president ha sagt sitt. Velger han å skrive under på loven kan det bli meget vanskelig for den politiske oposisjonen å komme tilbake til makten i Italia. Skulle de likevel klare det, har nok Berlusconi allerede tømt skattkammeret. At Mediaset nå kan kjøpe La Repubblica – Republikken - er et godt bilde på det som skjer. Republikken har falt. Keiseren talt.