Hemmelig og hemmelig, fru Blom

Kampanje skriver 27. mai at ledelsen av Dagbladet redaksjonsklubb skal ha drevet en hemmelig kampanje mot navngitte redaktørkandidater, og at vi skal ha avholdt et såkalt «hysj-møte» (hva nå det enn måtte bety) med styrelederen i A/S Avishuset Dagbladet, Terje Thon. Liknende påstander skal også være gjengitt i andre medier.

Artikkelen i Kampanje er ikke basert på åpne kilder. Reporter skal forgjeves ha prøvd å få kontakt med klubbledelsen før artikkelen ble publisert. Skriftlig tilbud om tilsvarsrett ble framsatt per skjermbrev 28. mai kl 11.17.

Påstandene i artikkelen er både feilaktige og krenkende, og er ytterst belastende for medlemmene i det sittende klubbstyre - både nå og i framtida. Derfor er vi nødt til å gi et tilsvar. Dette til tross for at det har vært vår intensjon å holde en lavest mulig profil i den offentlige debatt etter klubbens opprivende medlemsmøte 26. mai. De offentlige kommentarer klubbleder ga da skulle egentlig være de siste. Avisa bør få arbeidsro.

Kampanje mot redaktørkandidater? Med et samlet medlemsmøte i ryggen har vi først og fremst frontet en åpen kamp mot det mest meningsløse forslaget i den framlagte sparepakken, tidligere trykkstart - et forslag som kun er egnet til å generere tap av journalistisk konkurransekraft og tap av enda flere arbeidsplasser enn de 50 som ledelsen nå vil fjerne.

I den grad noen med rette kan si at undertegnede skal ha drevet en kampanje, så har den i hvertfall ikke vært hemmelig. Det skjønner da alle som daglig leser nettsteder og dagsaviser!

Klubbstyrets mandat

Før rabaldermøtet 26. mai, har Redaksjonsklubben i Dagbladet diskutert sine betingelser for medvirkning i prosessen for ansettelse av ny
sjefredaktør på to medlemsmøter.

På det første møtet (26. mars) fikk klubbleder muntlig tilslutning for sin klare anbefaling om at klubben ved denne korsvei ikke skulle kreve en plass i bladstyrets redaktør-rekrutteringsutvalg, slik klubben gjorde før ansettelsen av Bjørn Simensen som sjefredaktør 16. februar 1990.

Medlemsmøtet ga deretter de tillitsvalgte et muntlig pålegg om å følge prosessen nøye.

På dette møtet ble det nedsatt en redaksjonskomite som der og da utarbeidet en skriftlig kravspesifikasjon til ny sjefredaktør. Den ble enstemmig vedtatt. Disse beslutningene er det redegjort for i nyhetsbrev til klubbens medlemmer (klubbinfo 18/2003).

På det andre møtet (9. april) ga nestleder en muntlig orientering om framdriften i en møteserie med Terje Thon. Klubbleder oppga Thons elektroniske postadresse slik at medlemmene på demokratisk vis kunne gi innspill om mulige redaktørkandidater direkte, dersom de måtte ønske det.

På dette møtet ble det reist spørsmål om hvor delaktige tillitsvalgte skulle være i sluttprosessen, uten at klubbleder opplever at det ble trukket noen bastante konklusjoner. Det ville i seg selv være vanskelig, for ikke å si umulig å gi eksakte direktiver. Det var ingen gitt på dette tidspunkt å forutse alle mulige sider ved den videre prosess.

Møter med bladstyreformannen

Før ny sjefredaktør ble ansatt, ble det avholdt tre møter mellom bladstyreleder Thon og Redaksjonsklubbens arbeidsutvalg. Møtene skjedde tirsdag 8. april, mandag 5. mai og tirsdag 20. mai.

Arbeidsutvalget har bestått av klubbleder Sigbjørn Andersen, nestleder Bjørn Olsen og styremedlem Vigdis Alver. For sistnevnte har Bente Frøytlog møtt to ganger som vararepresentant. Begge trakk seg plutselig fra sine verv under klubbens medlemsmøte 26. mai kl. 13. De hadde meldt forfall til klubbstyremøtet samme dag kl. 12.

De tre møtene med Thon ble avholdt i Dagblad-huset – i møterom som ligger i flukt med lokaler hvor det er gjennomgangstrafikk, slik at forbipasserende har mulighet til å se hvem som kommer og går.

All annen kontakt mellom arbeidsutvalget og Thon har skjedd via telefon eller e-post. Thon har per skjermbrev fått oversendt kravspesifikasjonen til ny sjefredaktør, slik den enstemmig ble vedtatt på medlemsmøtet 26. mars. Utover dette har vi per skjermbrev, telefonsamtaler eller tekstmeldinger ikke kommunisert annet til Thon enn avtaler om dato, sted og klokkeslett for de tre møtene som er nevnt.

Og bare så det er sagt: Klubbledelsen har ikke vært i kontakt med andre aksjonærvalgte styremedlemmer enn Terje Thon.

Arbeidslivets grunnlov

I møtene med Thon har de tillitsvalgte opptrådt i samsvar med bestemmelser i Hovedavtalen (arbeidslivets grunnlov). La meg sitere paragraf 9.15, pkt. A, 3. avsnitt:

«Under henvisning til de spesielle arbeidsforhold som er i redaksjonen, skal de tillitsvalgte ved ansettelse av redaktør eller redaksjonelle ledere gis anledning til å gi uttrykk for sin oppfatning ut fra tillitsvalgtes egne vurderinger og eget ansvar. Ved behandling av konfidensielle opplysninger har de tillitsvalgte taushetsplikt.»

Både klubbleder og nestleder har gjentatte ganger lest denne paragrafen høyt for andre tilllitsvalgte. Høytlesningen skjedde både før og underveis i møteserien med bladstyreformannen.

Likevel skjer det forunderlige: Fortrolig informasjon om hva som skjedde i Thon-møtene var kjent i Dagblad-huset før medlemsmøtet 26. mai, og ble aktivt brukt i debatten der.

I samsvar med Hovedavtalen og av personvernhensyn ba Terje Thon allerede under vårt første møte om at våre samtaler skulle være konfidensielle. Før undertegnede eventuelt skulle bli løst fra sin taushetsplikt, kan vi av anstendighetsgrunner ikke gi referater fra de tre møtene.

Vår taushetsplikt var ikke til hinder for at klubbleder offentlig kunne si at Thon begikk et løftebrudd når han plutselig omberammet vårt siste møte. Det var avtalt til mandag 19. mai kl 15, dagen før bladstyret møttes kl 12 og generalforsamlingen kl 17.

Mandag ettermiddag fikk vi beskjed om at Thon hadde besluttet å flytte møtet til neste formiddag kl. 11.30. Etter krav fra klubbleder fikk vi istedet møte ham kl. 10.30 - halvannen time før bladstyret trådte sammen.

Litt overraskende for utenforstående ble ny sjefredaktør utnevnt allerede da. På den korte tida som vi fikk til disposisjon – fra de tillitsvalgte ble informert om innstillingen på ny sjefredaktør, til ansettelsen skjedde – var det ikke mulig å lage en skriftlig uttalelse, slik Hovedavtalen kan åpne for.

Det betviles ikke at Thon muntlig har tatt våre synspunkt videre til bladstyret. Uavhengig av hvem redaktørkandidaten enn måtte være, kan det ikke utelukkes at tillitsvalgte kunne hatt behov for å konferere med vedkommende før ansettelsen skjedde. Og at vi som et minstekrav burde fått tid til å overveie en slik mulighet.

Historisk sett er det presedens i Dagbladet for å velge denne framgangsmåten. Vi ble fratatt dette kortet på grunn av det omtalte løftebruddet. I denne situasjonen valgte jeg å spille ut en ny intern kandidat, ikke minst for å vinne tid. Etter vårt skjønn ligger det innenfor en klubbleders mandat å foreta et slikt utspill, så fremt kandidaten er kvalifisert, ansees som ytterst samlende og i kraft av seg selv er et moralsk landemerke med stor autoritet. Dessuten: Det må være legitimt i en så spesiell situasjon å prøve utveier som kan gi klubbens organer rimelig tid til saksbehandling.

Kamp for arbeidsplasser

Vår taushetsplikt er heller ikke til hinder for at vi her generelt redegjør for vårt personlige utgangspunkt for samtalene med Thon, og for viktige enkeltforhold som er lagt til grunn for våre vurderinger. Redaktør-kandidatenes evne til å være opplagsdrivende er punkt nr 1 i klubbens kravspesifikasjon. Derfor har tilllitsvalgte i samtalene med Thon valgt å bruke minst mulig tid på persondiskusjoner.

Når de tillitsvalgte for en gangs skyld hadde mulighet til å føre samtaler direkte med bladstyreformannen, brukte vi mest mulig av vår tid til å diskutere tiltak som kan skape ny vekst i en avis som har tapt 50.000 eksemplarer i opplag på åtte år.

Gjort på riktig måte og i rett forum, kan tillitsvalgte faktisk føre en slik strategidebatt uten å tråkke over publisistiske grenser. Denne strategien er etter vårt syn også det beste bidrag til å redde arbeidsplasser. Og dette er vår viktigste oppgave som ledere av en fagforening. Denne holdningen er også i pakt med politiske dokumenter fra landsmøtet i Norsk Journalistlag i mai.

Vern om redaktørplakaten

Undertegnede var også kjent med et annet forhold, som vi av diskresjonshensyn og omtanke for bedriftens ve og vel har ikke har snakket så mye om, selv ikke i de innerste interne sirkler: Det forelå skjellig grunn til mistanke om at aktører i prosessen rundt tidligere sjefredaktør Egelands avgang kunne ha begått et brudd på Redaktørplakaten.

Også journalister har et ubetinget ansvar for å verne om redaktørinstituttet. Særlig i en tid der grådige eiere og korporative krefter rykker stadig lengre inn i mange avishus. Hvis direktørkontoret først faller, kan redaktørkontoret og klubbkontoret stå for tur.

Da John Arne Markussen hadde blitt konstituert som sjefredaktør, fikk han og resten av det gjenværende redaktørkollegium tilbud om å redegjøre for sin opptreden før sjefredaktørens avgang i et møte med tillitsvalgte. Redaktørene avslo tilbudet under påskudd av at samtaler om dette forholdet måtte skje direkte med bladstyreformannen. Av taktiske grunner valgte klubbleder å utsette denne drøftingen så lenge som mulig - egentlig så lenge at vi på slutten av det siste møtet med Thon ikke rakk å gå særlig inn i materien.

Sannhetskommisjon

Hvis bladstyreformann Thon ikke hadde utsatt vårt avtalte møte mandag 19. mai, kunne tillitsvalgte fått tid og anledning til å vurdere alle sider ved saken i plenum. Vi kunne ha vurdert om vi hadde rett eller plikt til å be om et møte med redaktørkandidaten. Dersom tillitsvalgte hadde funnet det hensiktsmessig å be om et slikt møte, og det er slett ikke sikkert, så kunne tillitsvalgte - før ny sjefredaktør ble utnevnt - tatt opp direkte med kandidaten alle spørsmål som vedrører Redaktørplakaten, sparepakken og en alternativ strategi for å berge flest mulig arbeidsplasser.

Klubbleder og nestleder vil så fort som mulig drøfte hele sakskomplekset med Norsk Journalistlag. Deretter må det vurderes om det nye klubbstyret, som skal velges på ekstraordinært årsmøte torsdag 5. juni, bør få en anmodning om at klubben enda en gang nedsetter en Sannhetskommisjon. Eller skal vi overlate til faghistorikerne å granske hvem som egentlig har drevet en kampanje, enten den nå har vært åpen eller lukket?